Vi er de som ikke synes. Vi er ofte godt bevarte hemmeligheter eller resultater av utroskap.

5 hours ago 4

Styret i organisasjonen Adopterte

Gry Nordstrand, leder Ruth-Heidi Grønbeck.

I disse dager skrives det mye om lykkelig kontra ulykkelig adopsjon. Det vi burde snakke om, er hvilke sår alle adopterte har, uansett hvor og når vi ble adoptert.

Publisert: 08.06.2025 20:00

I 2024 bodde det omtrent 70.000 adopterte i Norge. Rundt 20.000 av disse er adoptert fra utlandet. Så hvem er de andre 50.000?

Vi er de som ikke synes.

Vi er ofte godt bevarte hemmeligheter, resultater av utroskap eller av et ungt kjærlighetsforhold i en tid der prevensjon ikke var allemannseie og jenter som havnet i «uløkka», var en skam for familien.

Eller enda et barn i en flokk som var for stor fra før, en munn som ikke kunne mettes.

Eller i verste fall et resultat av et overgrep.

Vi vet at mange er blitt løyet for

Mødrene våre ble ofte sendt bort av familien for å føde i hemmelighet, eller de var alene og holdt det skjult for selv de nærmeste. De heldige blant oss ble levert videre til gode hjem – men sånn var det ikke for alle. Ikke alle adopsjoner gikk riktig og lovlig for seg, mye skjedde «under bordet».

Først i 1986 fikk adopterte rett til kunnskap om biologiske foreldre. Men å be om den kunnskapen forutsetter at du vet at du er adoptert. Og det å være adoptert syntes jo ikke på oss, og derfor kunne det holdes hemmelig. Vi tror og vet at flere adopterte fortsatt lever uten å vite. Vi vet at mange er blitt løyet for, mange har funnet papirer i en skuff eller blir fortalt det av slektninger etter at foreldrene er borte.

På 1960-tallet begynte man å anbefale å fortelle barn at de var adoptert, men hvem skulle sjekke om det ble gjort? Det var jo ingen som fulgte oss opp.

Vi føler oss rotløse og ensomme

De av oss som alltid har visst, er blitt fortalt at vi ble valgt av foreldrene våre. De sørget kanskje fortsatt over ikke å kunne få «egne» barn, men det snakket vi ikke om. Vi hadde jo løst problemet. For det syntes jo ikke at vi ikke var i familie med resten av familien, og det måtte vi være, enten vi ville eller ikke.

Så er det sikkert lett å tenke at hvis det ikke synes, hva er da problemet? Vi ser jo ikke annerledes ut?

Problemet er at vi føler oss annerledes. Vi vokste opp uten røttene våre, ofte langt fra der vi skulle ha vokst opp hvis verden hadde vært annerledes, og vi fikk de sårene alle barn får når de blir tatt fra moren sin. Vi føler oss rotløse og ensomme.

Noen av oss har funnet biologisk familie, men det er også en blandet opplevelse. Noen blir direkte avvist. Noen blir tatt godt imot, men vil aldri føle seg hjemme der heller. Noen må kanskje fortsatt holdes hemmelig fordi far var utro eller mor ikke orker at noen skal vite hva hun gjorde den gangen for 50 eller 60 år siden.

Sår alle adopterte har

I disse dager skrives det mye om lykkelig kontra ulykkelig adopsjon. Det vi burde snakke om, er hvilke sår alle adopterte har, uansett hvor og når vi ble adoptert.

Om hvordan vi føler vi må gjøre oss fortjent til kjærlighet, hvordan vi ikke klarer å knytte oss til andre mennesker, hvordan vi må være snille og flinke barn for at foreldrene våre ikke skal angre på at de valgte oss.

Frem til 1986 var det jo faktisk angrefrist, hele fem års angrefrist i tilfelle barnet utviklet seg i feil retning fysisk eller mentalt.

Vi er også organisasjonen Adopterte. I 2007 ga Bjørn Steinar Meyer ut boken «Mødre uten barn» om et beryktet fødehjem på Mysen. Året etter møttes 11 voksne adopterte som alle ble formidlet fra dette fødehjemmet, og dermed ble den eneste organisasjonen i Norge for alle adopterte over 18 år opprettet.

Kronikken er skrevet av styret i organisasjonen Adopterte: