Veteranaktivist Ulf (80) om den skeive bevegelsen: – Kampen må fortsette

Da Ulf Nestvold (80) på begynnelsen av 1970-tallet fikk jobb på Jan Mayen med 35 andre, stort sett heterofile menn, bestemte han seg for å forsiktig begynne å dele at han forelsket seg i menn.

Homofili var fortsatt kriminelt i Norge. Men det var bare en av de 35 telegrafistene som åpent hadde noe imot Nestvolds legning.

Oppførselen kom mot slutten av oppholdet, på båten hjem til Bodø, og var drevet av at flere prøvde å drikke opp brennevinskvoten sin, tror Nestvold.

– Men de andre støtta meg, så det gikk bra.

Året etter ble den aggressive mannen imidlertid drept av isbjørn.

– Jeg pleier å si at det er sånt som skjer når du går rundt og mobber homofile.

– Nei da. Det er en trasig historie.

Åttiåringen har vært aktivist hele livet. Når pride-paraden lørdag braker løs, er Nestvolds skuldre blant mange skuldre bevegelsen står på.

Før avkriminaliseringen av homofili i 1972, skrev Nestvold en kronikk «til en million lekdommere fra en anonym kriminell».

Etter avkriminaliseringen stilte han opp med navn.

– Nå har vi jo kommet veldig langt. Nå er det statsråder som har stått fram som homofile, reflekterer han.

– Men det er viktig, som Kim Friele sa, at kampen må fortsette. Eller, vi må vedlikeholde det. Og i vårt land syns jeg at vi er kommet langt. Man kommer kanskje aldri så langt at det blir oppfattet som helt naturlig, men vi er jo kommet veldig langt i forhold til mange andre land. Og noen steder blir det jo verre.

Han viser til utviklingen i land som USA og Ungarn. Og Norge, som i 2022 ble rammet av et terrorangrep rettet mot skeive.

– Det som er vanskelig å forstå er motivet. Men man klarer ikke å utrydde oss selv om man dreper noen av oss. Og vi konverterer ikke til heterofile verken ved å bli skremt eller ved å prøve å mane bort homo-ånden, som noen tror det er.

– Skal det være frigjøring, skal det være ordentlig

Nestvold og ektemannen, Hans Olav, bor i en leilighet på Marienlyst full av ortodokse ornamenter, bilder og bøker.

– Vi har vært sammen i 46 år om fire dager, sier Ulf.

– Da er det jubileum?

– Nei. 46 år er vel ikke jubileum.

Det var gjennom organisasjonen Homofil Bevegelse i Vestfold på 1970-tallet at Ulf traff Hans Olav.

– Jeg syntes han var så nydelig.

Hans Olav avviste flere framstøt. Så endte de opp på samme fest i Enebakk.

– Det var menn som kom opp fra badstuen i kjelleren for å hente seg en drink. De hadde bare et oransje håndkle rundt livet. Jeg tenkte; skal det være frigjøring så skal det være ordentlig. Så jeg kledde meg splitter naken og satte meg ned og tok en røyk, og da kom Hans Olav.

– Og da var det gjort.

Bare et år senere, i 1980, stilte de nyforelskede opp på NRK, for å fortelle om homofili. Paret bodde i Lofoten, der Nestvold jobbet som sykepleier.

Den gangen var det bare NRK på TV, understreker Nestvold. Ved å fortelle om samlivet sitt der, fortalte de det til hele Norge.

– Vi fikk påspandert reise og hotellopphold av NRK. Og da vi kom hjem holdt alle de gamle seg inne, for de visste ikke hva homoseksuelle var. De trodde vi var farlige. Men det gikk over etter hvert.

– Vi var jo ikke så veldig opptatt av å voldta gamle damer. Men uvitenheten var ganske stor på den tiden.

Selv om ekteparet stort sett har opplevd å bli akseptert av de rundt dem, har det ikke bare vært enkelt. Etter NRK-programmet ringte en slektning og truet med å knuse ansiktet til Hans Olav, sier Ulf.

– Men det tar seg i dampinga. Akkurat som når man strikker en genser, så mister man en maske, og så blir det litt for stramt her og litt for løst der. Det tar seg i dampinga.

– Det høres ut som om det er din holdning til veldig mye?

– Ja da, det er jo problemer som ikke lar seg løse og, men stort sett går det bra. Så dør man til slutt, og det er i grunnen greit, da blir det plass til flere nye.

– Nå får noen andre overta

I sofaen har Hans Olav og Ulf faste plasser. Hans Olav er blind, og Ulf leser for han hver dag. For tiden er de halvveis gjennom andre bind i en biografi om Mussolini.

– Jeg har hans syn, og min elskede har min hukommelse.

De får med seg debatten som raser hver vår. Han har opplevd at andre menn på hans alder synes paraden etter hvert består av for mye «fjolleri».

– Men jeg syns at de som har det sånn også, skal få lov til å opptre sånn. De skader jo ingen. Fra mitt syn så er de litt spesielle og originale. Men folk må jo få lov til å være det.

– Noen sier at pride oppleves som for seksualisert?

– Jeg har ingen mening om det, rett og slett. Det plager ikke meg. Jeg kunne ikke tenke meg å opptre sånn, men jeg er jo en 80 år gammel mann, så det er jo litt forskjell.

– Jeg er ikke kristen, men jeg har sans for et utsagn fra Paulus som sa at: «Ikke alle kan være som jeg, men jeg ønsker at alle var som jeg». Men han innså iallfall at ikke alle kunne være som han. Så da måtte de være greit nok, forsto jeg det som han mente.

Ulf og Hans Olav skal ikke gå i pride-paraden i år. De synes de har gjort nok for bevegelsen.

– Nå for andre overta. Og det er det mange som gjør nå. Og det er mange heterofile også som har sympati og deltar i paraden. Det synes jeg er veldig hyggelig.