«Verden var liten, og fantasien fikk løpe løpsk»

Når jeg hører «All that she wants» av Ace of Base, dras jeg tilbake til Pathetique, som lå øverst i Markensgate en gang tidlig på nittitallet. Jeg kjøpte den på kassett og hørte den på walkman i baksetet på en Volvo 240 på uendelige bilferier. Snudde kassetten og begynte igjen. Det var en av mine første kassetter og jeg lærte meg alle sangene utenat.

Å sette på de samme låtene tretti år seinere er som å stige inn i en emosjonell tidsmaskin som tar meg tilbake til lukten av gammel Volvo, rullings fra forsetet, kjedsomhet i baksetet, frykten for at batteriene skulle gå tom – og de utallige timene brukt på å prøve å forstå hvorfor Malin i Ace of Base ønsket seg en baby.

Blodig sokk

Når jeg hører «No Limits» med 2 Unlimited, hører jeg lyden av klassefesten i femte klasse, der noen hadde med denne CD-singelen. Det er vanskelig å forklare hva en CD-singel er til folk som ikke vet det. De som er nysgjerrig får finne ut av det selv. På klassefesten hadde vi to-tre forskjellige versjoner av den samme sangen, som vi hørte igjen og igjen og igjen, og spilte høyere og høyere og høyere. Helt til en av høyttalerne, som var montert høyt på veggen, falt ned og traff en fot. «No Limits» er lyden av en blodig sokk og flekker på et vegg-til-vegg-teppe.

Når jeg hører «Blue» med Reset, hører jeg lyden av hjemmefest, gjerne midt på dagen så ingen foreldre skulle mistenke noe. Vi drakk slanter med alt mulig, sneket fra flere barskap, og blandet ut med moderne ungdomsbrus som Fanta Tropic eller Urge. Det tok nesten tjue år før jeg klarte å drikke Urge igjen. Men følelsen av spenningen fra disse festene sitter i for alltid og kommer tilbake hver gang jeg hører denne låten.

Nittitallet var en bekymringsløs og enkel tid for oss som var unge da. Teknologien var begrenset. Forstyrrelsene var få. Verden var liten, og fantasien fikk løpe løpsk.

Irriterende refrenger

Musikken fra nittitallet er lyden av vår felles oppvekst. Det er derfor jeg lager «Skammens diskotek» med lydsporet fra da følelsene var det sterkeste. Og apropos det navnet. «Skammens diskotek» oppsto en gang for femten år siden. Da var jeg i slutten av tjueårene og skjemtes over musikken jeg vokste opp med. Samtidig var det ofte den vi spilte helt på slutten av festen.

Nittitallet for meg var ikke de politiske singer/songwriterne på sekstitallet, den rebelske rocken på syttitallet eller den intrikate popmusikken fra åttitallet. Nittitallet for meg var one hit wonders som fantaserte om romvesener, drømte om fjerne galakser, som lagde enkel musikk med irriterende refrenger og billige synthesizere.

Det er ikke være noe å skamme seg over. I hver fall etter man har bikket førti.

Velkommen til «Skammens diskotek» på Teateret lørdag 31. august klokka 20.