Verden er farligere og mer uforutsigbar enn på mange tiår

Dersom Russland ønsker å skape usikkerhet og splid i Nato, er Norge en lavthengende frukt. De som vurderer å ramme oss, må se at vi er godt forberedt på det verste.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Vi lukker øynene for den sårbarheten vi har satt oss i ved å importere mesteparten av den maten vi spiser. Det kan få katastrofale følger.

Akademiske begreper som selvforsyningsgrad selvforsyningsgrad Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer, regnet på energibasis, som kommer fra norsk produksjon. Kilde: Helsedirektoratetog dekningsgraddekningsgradDekningsgraden tar i tillegg til selvforsyningsgrad hensyn til eksport av norske matvarer. Kilde: Helsedirektoratet diskuteres av fagfolk.

Noen hevder de indikerer at Norge produserer langt mer enn vi trenger selv, mens andre sier vi produserer kun 40 prosent av det vi trenger.

Hvorvidt vi tar med – eller utelater – produkter basert på importert fôr og fiskeeksport, gir store utslag. Knapt noen jeg har snakket med, har uansett tillit til Stortingets tallgrunnlag som noe annet enn et verktøy for politisk manipulasjon av landbruksoppgjøret.

Umistelige verdier

La oss først se landbruket fra en annen vinkling. Selv lærte jeg hvor maten kom fra og respekt for alt levende ved å være med på melking, slakt og partering på en gård som guttunge. Småviltjakten lærte meg respekt for våpen og bare å høste det du trenger.

Fortellingene ved svartkjelen i skogen fra han som tok med haglen, en godbit og sin beste jaktkompis bak låven fordi den ble så pistrete på veterinærkontoret, lærte meg at du noen ganger må manne deg opp og gjøre det du aller minst har lyst til – fordi det er det rette for andre.

Listen kan gjøres mye lengre, men poenget er at et levende og distribuert landbruk har enorm kulturell fremtidsverdi. Mye mer enn kroner og øre.

En farligere verden

Dagens politiske ledere starter små og store kriger som er mye vanskeligere å avslutte, helt i tråd med historiske erfaringer. Vi har reist tilbake til fremtiden ved at den klassiske krigen er tilbake i Europa. Evnen til å tolerere tap og produsere krigsmateriell kan igjen bli avgjørende for utfallet. I tillegg pågår cyber-, propaganda- og hybridkrigene for fullt, godt hjulpet av det moderne samfunnets akselererende sårbarheter og den nye teknologiske revolusjonen.

Verden er ikke lenger forutsigbar og stabil som under den kalde krigen. Tre store konfliktlinjer involverer både regionale og globale aktører:

1. Russlands angrepskrig i Ukraina
2. Terror og krig i Midtøsten
3. Samt mulig konflikt om Taiwan

Felles for dem er at mens Vesten leser dem som henholdsvis folkerettsstridig angrepskrig, terror, forsvarskamp og aggresjon, ser hovedaktørene det i et mye lengre historisk lys. De agerer for å unngå et endelig historisk nederlag i henholdsvis den kalde krigen, kampen om Palestina og i den kinesiske borgerkrigen av 1949.

I skyggen av de store krigene brenner og ulmer det mange andre steder også. Sudan, Kaukasus, Mellom-Amerika og Sentral-Afrika, for å nevne noen. Konflikter som både kan endre regioner og undergrave internasjonal sikkerhet. Før vi har nevnt klima, naturødeleggelser, et urolig matmarked, atomulykker eller kunstig intelligens (KI).

Fanden på veggen, sier du? Nei da, bare nøktern realitetsorientering.

De lange linjer, det dagsaktuelle og mange nye verktøy i krigens verktøykasse forteller om en verden som er farligere og mer uforutsigbar enn på mange tiår. Det er nesten så man lengter tilbake til en stabil og forutsigbar kald krig.

Det gamle romerske ordtaket «hvis du ønsker fred, vær rustet til krig» er altså like gyldig i dag. Særlig for Norge med vår beliggenhet og nye rolle som transittland i Nato.

Likevel er vi kanskje dårligere forberedt enn noen gang siden 1905.

Nasjonale utviklingstrekk

Politikerne kappes om å påberope seg handlekraft og berolige oss. Imens er fortellingen fra Beredskaps-Norge at politifolk flyttes fra lokal tilstedeværelse til tastatur og bilseter, Helse-Norge står i en umulig spagat mellom uhensiktsmessig organisering og underbemanning, mens Heimevernet står på stedet hvil, og Sivilforsvaret er grovt forsømt.

Ikke mye å glede seg over, altså. Men hvis du ønsker et dystrere bilde, skal du bare lese Totalberedskapskommisjonens rapport nøye, deretter Forsvarskommisjonens, før du finner frem igjen rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

Selv har jeg ofte tenkt: At politikerne tør! De vet at det må gå galt når krise og krig rammer oss. Men nei da, de trøster seg vel med at Nygaardsvold unngikk riksrett, og Stoltenberg viste oss at å ta ansvar er å bli sittende og fortsette som før.

Ja, men Forsvaret blir jo mye større nå, sier du?

Nei da, Stortinget har bare vedtatt at vi skal reparere en forsvarsstruktur som militærfaglige råd fem og ti år tilbake i tid sa at var altfor lite, altfor sent. I løpet av en 12-årsperiode (12 år!) forutsatt finansiering. Planen sier mer om hvor uansvarlig forsvars- og sikkerhetspolitikken har vært enn om viljen til å satse.

Nå må du slutte å overdrive, gamle militærmann, tenker du? Nå får vi jo til og med kornlagre igjen! «Norge gjenoppretter kornlagre over 20 år etter de ble avviklet», kan vi lese i pressen. I sosiale medeier sees en smilende matminister Geir Pollestad fra Senterpartiet.

Vel og bra, helt til det med liten skrift dukker opp at det bare gjelder halve behovet og først er på plass i 2029 – forutsatt finansiering. Hørt den før?

Lokale utviklingstrekk

Ta deg en kjøretur på bygda en kveld, så vil du se at det er lys i under halvparten av husene. Det er faktisk sjokkerende!

I takt med at lysene slukker, er grendeskolene blitt nedlagt, landhandleren stengt, det frivillige brannvesen avviklet, mens både Heimevernet og hjelpekorpset mangler folk.

Bygdene dør. Stortinget har bestemt at Norge må sentraliseres for at vi skal få det bedre.

Avslutning

Dersom Russland ønsker å skape usikkerhet og splid i Nato, er Norge en lavthengende frukt i kraft av beliggenhet, sårbarhet og rollen som transittland.

Det første som blir rammet, vil sannsynligvis være mobilnettet og nettbaserte tjenester, lenge før Nato møtes for å diskutere hvorvidt det er en artikkel 5-situasjon. Dernest sabotasje av infrastruktur slik at havner, flyplasser, vei og jernbane slutter å fungere som normalt. Da går fort de syv dagene myndighetene sier vi skal klare oss på egen hånd. I denne situasjonen er det farlig å være avhengig av utlandet.

Døde bygder i en situasjon hvor mat ikke kommer inn over landets grenser og vanskelig kan transporteres i vårt langstrakte land, betyr ikke bare at all mat må være kortreist. Det betyr også at all den kompetansen og kapasitet som gir god beredskap, blir borte.

Helt usannsynlig, sier du? Nei, dessverre ikke.

Beredskapens og krigens paradoks er at for å unngå katastrofen må de som vurderer å ramme oss, se at vi er godt forberedt på det verste. Det er derfor god beredskap starter i åkeren hos bonden og et distribuert landbruk gir bedre beredskap og avskrekking enn stridsvogner.