Venstresiden må ta et oppgjør med sløsing

Den norske venstresiden bør lære av New Yorks nye ordfører Zohran Mamdani, skriver innleggsforfatteren. Foto: Seth Wenig / AP

Hvor blir det egentlig av alle pengene?

Den norske staten er på én og samme tid ufattelig rik og usannsynlig fattig. På den ene siden legger vi ned skoler, bygger for små sykehus og har for få folk på jobb i barnehagen. På den andre siden bygger vi nytt regjeringskvartal til 54 milliarder kroner og snakker om å arrangere vinter-OL til minst 60 milliarder. Da er det ikke rart at folk spør hvor det egentlig blir av alle pengene.

Venstresiden har så langt overlatt sløserikritikken til høyresiden. I den store verden forbindes sløserikritikk med motorsagmassakrene til Elon Musk og Argentinas president Javier Milei. På Stortinget prøver Sylvi Listhaug (Frp) å krone seg til en slags sløseridronning, med sine hyppig resirkulerte talepunkter om bistand og batterifabrikker.

Ideologisk slagside

Dette har gitt sløserikritikken en ideologisk slagside, der målet med å kutte sløsing blir å krympe offentlig sektor mest mulig. Men slik trenger det jo ikke være.

Kutt i sløsing er ikke det samme som kutt i velferd. Når folk opplever staten som treg, dyr og dårlig, styrkes argumentene for privatisering. Hvis de opplever at skattekronene blir sløst bort på høye lederlønninger, uvettig konsulentbruk eller megalomane prestisjeprosjekter, da får mange vondt i skatteviljen. Derfor bør vi som er opptatt av å styrke offentlig sektor, gå i front i sløseridebatten.

En som har skjønt dette, er New Yorks nye ordfører Zohran Mamdani. Etter at han ble valgt, har han oppnevnt en såkalt chief savings officer («sjefssparer» red.anm.) i hver av byens etater. Grepet er i New York Post blitt beskrevet som en rødkopi av Elon Musk og hans omstridte Department of Government Efficiency (Doge).

Men i realiteten er målet til New York-ordføreren det stikk motsatte av Musk. Han vil utvide velferden og skattlegge de superrike. Da er han avhengig av at offentlig sektor i byen fungerer som den skal.

Mye sløsing kommer fra høyrepolitikk

Den norske venstresiden bør lære av Mamdani. Mye av det dyreste sløseriet vi har i Norge, er egentlig høyrepolitikk. Tidlig på 2000-tallet blåste markedsliberale vinder over landet. I et forsøk på å spare penger ble store deler av offentlig sektor underlagt markedsstyring, det mange kjenner som New Public Management. Nå skulle også offentlig sektor drives som om det var butikk.

Enorme ressurser ble brukt på å konstruere markeder som ikke fantes, og på å etterape økonomiske incentivstrukturer det ikke var grunnlag for. Resultatet ble et Frankensteins monster som kombinerte det verste fra offentlig og privat sektor, der statens bunnløse lommer brukes til å finansiere et evig voksende kontroll- og rapporteringsregime.

I dag blir norske sykehus drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, nærmest som om de var pølsekiosker. Gjennom systemet med innsatsstyrt finansiering skal det settes en pris på alt sykehusene gjør. Hver eneste kneoperasjon må kodes inn i dette systemet for å utløse betaling, selv om alle pengene uansett kommer fra samme pengesekk.

Når nye sykehus skal bygges, tvinges helseforetakene til å låne penger av sin egen eier – staten – til renter, som om de var unge førstegangskjøpere på boligmarkedet.

1 av 4 i departementet er direktør

Målet med den såkalte foretaksmodellen var å spare penger. Resultatet er at hver fjerde ansatte på norske sykehus jobber med administrasjon. Vi har flere direktører enn vi har intensivplasser på sykehusene våre. De 641 direktørene i Helse-Norge har til sammen 1,15 milliarder kroner i lønn.

Og i Helse- og omsorgsdepartementet, som skal bestyre det hele, har like godt 1 av 4 ansatte tittelen «direktør». Det betyr at hver direktør i snitt bare har tre ansatte å dirigere.

Dette er ikke bare sløsing med skattebetalernes penger, men også et storstilt sløseri med tiden til offentlig ansatte.

Alle steder jeg besøker i offentlig sektor, får jeg høre om det samme. Det er for lite tid og for få kolleger, for mye papirarbeid og for mange ledere.

Samtidig ser vi hvordan privat tilkarringsindustri blir stadig flinkere til å få sugerørene sine ned i den offentlige pengekassen. Det gjelder alt fra internasjonale velferdsprofitører via store amerikanske konsulentselskaper til havvindindustri og andre grønne bløffer.

Det nytter ikke for venstresiden å holde seg for nesen og tenke at all kritikk av sløsing er farlig bare fordi vi ikke liker følgerne til Sløseriombudsmannen. I stedet må vi utforme vår egen sløserikritikk og ta opp kampen mot høyresidens sløseri med folk og penger i offentlig sektor. Da kan vi også frigjøre folk og penger til å styrke velferden der den betyr noe for folk, ute i førstelinjen i barnehager, skoler, sykehjem, Nav, sykehus og politi.