Velger det samme hver gang: – Jeg blir egentlig litt mobbet

Solveig Natvig Løvseth er glad i det enkle liv. Kanskje er det derfor hun takler å være hjemmefra opp mot 300 døgn i året.

– Det er jo litt dumt, egentlig.

OL-håpet medgir det glatt. Staheten fra da hun var 10 år har fått konsekvenser. Sannsynligvis livsvarige.

Nå tenker hun at det er for sent. Det er ikke noe å gjøre med.

Det er en småkjølig soldag når Solveig Løvseth møter Adresseavisen ved Kyvannet. Triatleten har ennå ikke rukket å sette ny verdensrekord i halv Ironmanhalv IronmanHalvdistanse Ironman, også kalt Ironman 70.3. 70.3 viser til den totale distansen målt i miles. Svømming: 1,2 mile (1,9 km), sykling: 56 miles (90 km) og løping: 13,1 miles (21,1 km).,,Halvdistanse Ironman, også kalt Ironman 70.3. 70.3 viser til den totale distansen målt i miles. Svømming: 1,2 mile (1,9 km), sykling: 56 miles (90 km) og løping: 13,1 miles (21,1 km). det ligger fortsatt noen uker frem i tid.

Denne dagen sent i mai venter et stort intervju med Adresseavisen.

Før en svømmeøkt i vannet som ligger tett ved der 25-åringen vokste opp.

Solveig Løvseth har få dager i hjembyen i løpet av året.

– Jeg sier jo at jeg bor i Trondheim. Men søsteren min sier at jeg ikke gjør det. At jeg bor ingen steder, på en måte, sier hun med et smil om munnen.

I 2023 var hun like mye i høyden i spanske Sierra Nevada som i Trondheim. I tillegg kommer andre høydeopphold, som i Pyreneene, samt reiser til konkurranser.

– Sierra Nevada er nok mitt andre hjem. Det går fort å bli kjent der. Når vi sykler er det ned fjellet og opp fjellet, så enkelt er det. Og det er to-tre steder vi kan løpe. Så spiser vi all maten på senteret vi bor på, og den er ganske lik hver dag.

Det høres ut som oppskriften på brakkesyke.

– Jeg tror du må like det veldig enkle livet godt for å kunne trives der. For det er jo bare et stort treningssenter midt i en fjellvegg, beskriver hun.

«Det veldig enkle livet» passer Løvseth. Da dreier hverdagen seg om treningsøktene. Det er ingenting som stjeler fokuset.

Hun tar med seg noen av rutinene når hun kommer hjem til Trondheim. Løvseth sykler på de samme stedene, løper de samme rundene, svømmer i det samme vannet.

Og det i en bynær natur som inviterer til oppdagelsesferd.

– Jeg blir egentlig litt mobbet av andre fordi jeg er veldig lite opptatt av variasjon og veldig lite på søken. Veldig mange av de vanlige sykkelrutene har jeg aldri prøvd. Jeg har en runde rundt Byneset jeg synes er fantastisk, så da sykler jeg den.

Tilsvarende er det med løpingen. Det går ofte rundt og rundt Lianvannet.

Og etter intervjuet med Adresseavisen er det fem runder svømming i Kyvannet.

– Det er derfor jeg ikke blir lei av Sierra Nevada, for jeg trenger ikke at det skal være så mye ekstra. Det hjelper selvfølgelig at det er fin natur, men det er ikke nødvendig.

– Hvem blir du når du kommer hjem?

– Det er litt blandet. Det er veldig deilig å komme hjem, men jeg merker jo at det er mer slitsomt å være hjemme, sier hun.

Samtidig poengterer hun at hun er veldig glad i å være med familien sin. Og prioriterer det når hun er hjemme i Trondheim.

– Det er jo tidenes luksusproblem, men siden jeg ikke er så mye hjemme er det alltid veldig mange jeg har lyst til å møte. Det blir ofte veldig mange avtaler, så det er noe med å klare å begrense det også og ikke være for sosial. Så det er deilig å komme hjem, men etter å ha vært hjemme et par uker hjemme, er det nesten deilig å komme på treningsleir igjen, der det er veldig lite distraksjoner, forteller Løvseth.

Da trener hun mer, men føler likevel at hverdagen er mindre slitsom. Restitusjonen blir bedre, hun har alltid tid til en «power nap».

– Det er vanskelig å prioritere de tingene like bra hjemme, fordi det er andre ting som også frister, medgir hun.

250-300 reisedøgn i året har betalt seg for Løvseth.

Onsdag morgen får hun OL-debuten når hun starter i den individuelle triatlonkonkurransen i Paris.

Det skjer bare ti år etter at hun byttet idrett fra svømming. Adresseavisen omtalte «overgangen» tilbake i 2016.

Tre år senere fortalte hun om OL-drømmen som hadde begynt å gjøre seg gjeldende.

Men senere samme år ble Løvseth hardt rammet av kyssesyken, og det tok et helt år før hun var tilbake i full trening. Da ble Tokyo-OL i 2021 for vrient å kvalifisere seg til.

Ambisjonene om OL forsvant imidlertid ikke, og nå er hun altså på plass i Paris – blant annet etter en knallsterk 2023-sesong og seier i European Games i juli.

– Nå er du der. Hvordan kjennes det?

– Det føles rart. Det har jo vært en drøm lenge, kanskje mer enn et mål. OL er det største du kan være med på. Det er nesten litt rart, når du ser det utenfra, hvor stor plass OL har i idretten. At selv hele året før og to-tre år før, så er hovedmålet i de fleste konkurransene egentlig å få nok poeng til å kvalifisere seg til OL, sier Løvseth.

Som etter onsdagens individuelle start også er med på det norske laget i lagkonkurransen.

– Hvor mye av det siste året har vært lagt opp til de to konkurransene i Paris?

– Alt, egentlig. Alt legges opp etter det.

På en veldig god dag mener Løvseth selv hun kan ende blant de ti beste i den individuelle konkurransen. Det hadde hun sett på som noe veldig stort.

På stafetten, derimot, er ambisjonene vesentlig høyere.

– Jeg tror ingen ser på oss som noen særlig medaljefavoritt. Men vi som er på laget, har veldig tro på at vi kan ta medalje der. Det er definitivt et mål.

Her trener Solveig Løvseth sammen med søskenbarnet sitt, Peik Weidemann Wieland, på Øya.

Når du snakker med 25-åringen er det lett å gå på limpinnen. Det er fint lite i lydbildet som tilsier at hun er trønder.

Og det er derfor hun innledet med å si at «det er jo litt dumt, egentlig».

– Jeg er født i Trondheim og oppvokst her. Men da jeg var seks år flyttet vi til Lørenskog, litt utenfor Oslo. Da gikk jeg de første årene av barneskolen der, så da…, sier hun og drar på det.

– Jeg la om nesten ubevisst da jeg begynte i første klasse. Og så flyttet vi tilbake hit, og da… jeg vet ikke, da var jeg litt mer sta på at jeg ikke skulle bytte dialekt enda en gang. Jeg var ti år og hadde litt mer meninger.

Dermed har det holdt seg sånn, selv om hun har bodd på hjemstedet igjen de siste 15 årene.

– En del av meg tenker at «åh, jeg burde egentlig ha lagt om da.» Men nå føler jeg at det er for sent å bytte dialekt.

– Hvor lenge varte den «tiårs-staheten»?

– Det var kanskje bare et par år, men da hadde alle i klassen blitt vant til at jeg ikke snakket trøndersk.

Men Løvseth etterlater ingen tvil.

Om hun står på pallen i Paris skal Trondheims befolkning være klar over at det er en av deres egne som står der.

PS! På grunn av for høyt bakterienivå i Seinen har ikke triatletene fått gjennomført svømmetreningen på konkurransearenaen. Da Adresseavisen snakket med assisterende sportssjef i triatlonforbundet, Frode Jermstad, mandag formiddag, var han imidlertid 100 prosent sikker på at triatlonkonkurransene vil gjennomføres som planlagt. Natt til tirsdag ble det imidlertid klart at herrenes konkurranse utsettes til onsdag på grunn av for høyt bakterienivå.