Våknet uten bein – nå lærer hun å gå som 38-åring

Ved siden av sykehussengen står en glasskrukke med 365 papirhjerter. Utenfor vinduet er vinterlandskapet rundt Oslofjorden fargeløst. Nesodden er nakent og hvitt.

De fargerike hjertene i glasskrukken er fra Katrine Lunden Grasmos tidligere kolleger i Ruter.

«Vi er glade for at du hadde englevakt», står det på en.

Hver dag tar hun opp et nytt hjerte og leser en hilsen.

«Du er ikke alene. Vi er mange som heier på deg», står det på en annen.

Snart har Katrine bodd i et rom på Sunnaas sykehus i tre måneder.

– Det var både godt og vondt å komme hit. Det var godt å få snakke med andre som kan forstå situasjonen min, men vondt fordi jeg ser at andre også har det vanskelig.

Ulykken som gjorde at hun endte her skjedde i fjor høst. På vei til et bursdagsselskap fikk bilen vannplaning og krasjet inn i midtrabatten på motorveien.

Katrine ble sittende fastklemt. Beina ble smadret i sammenstøtet. Begge hovedpulsårene i høyrelåret ble kuttet.

Mens hun svevde mellom liv og død, ble hun fløyet i luftambulanse til Ullevål sykehus. I fem dager lå hun i koma. Da hun våknet var begge beina blitt amputert ved låret.

Katrine har bodd på Sunnaas sykehus siden november. Hun savner å møte venner og familie hjemme i sitt eget hus.

Foto: Christian Breidlid / NRK

– Men siden jeg skjønte alvoret allerede i bilen, var det lettere å akseptere, sier hun.

Mange har vært bekymret for henne, særlig ektemannen, de to stesønnene, søsteren og mamma og pappa. Familie og venner har vært den viktigste støtten i tiden etter ulykken.

– Jeg liker å si at jeg har det veldig bra 95 prosent av tiden, men så er det 5 prosent som er tøff, sier Katrine.

For noen blir det som er tøft, for vanskelig.

Mangedoblet risiko

En ny studie viser at pasienter med alvorlige skader innlagt på norske sykehus, har ni ganger økt risiko for å ta selvmord i løpet av de første to årene sammenlignet med resten av befolkningen.

Studien omfatter 25.536 norske traumepasienter. De er sammenlignet med et tilfeldig utvalg av 247.094 nordmenn i den øvrige befolkningen.

– 72 av traumepasientene begikk selvmord, noe som er påfallende mange. Samtidig var det 94 som tok livet sitt blant gruppen i den øvrige befolkningen, men de var ti ganger så mange mennesker.

– Vi tror ubehandlede psykiske plager og smerter etter skade kan bidra til den økte risikoen for selvmord.

Det sier anestesioverlege Anders Rasmussen ved Sykehuset i Innlandet.

Han har ledet studien, som i januar ble publisert i JAMA Network Open, en anerkjent internasjonal, fagfellevurdert medisinsk tidsskrift, utgitt av American Medical Association.

Tidligere studier fra utlandet har vist en lignende tendens, men det er første gang en norsk studie slår fast at risikoen for selvmord er såpass mye høyere blant traumepasienter.

– Skal gå igjen

Katrine tar sats og reiser seg. Sakte løfter hun den ene protesen foran den andre.

Hun holder seg godt fast i gangbanen. Ett skritt av gangen. Det som er igjen av lårmusklene, skal bære mye.

– Jeg husker at kirurgen fortalte hva de hadde gjort. Jeg svarte at det går fint, jeg skal gå igjen, uansett. Kirurgen sa at det ikke var sikkert at jeg noen gang kom til å klare det.

Da hun 100 dager etter ulykken selv kom gående inn på intensivavdelingen og sengeposten på Ullevål sykehus, ble hun møtt av gledestårer fra helsepersonellet som hadde vært med å redde livet hennes.

– Jeg vil heller se muligheter enn begrensninger. Men hvis batteriet mitt går tomt, så begynner tankene å svirre. Så jeg prøver å holde meg litt mer stabil og ikke bli så utslitt, sier Katrine.

Men det er ikke alltid så lett, timene på fysiosalen krever mye energi. Det er tungt å lære seg å gå som 38-åring.

– Jeg vet at beina mine er vekk, men likevel, plutselig går det innover meg at: shit, beina mine er faktisk vekk. En ting er musklene. Men det er hodet som blir mest slitent. Det krever mye mental kapasitet å lære seg å gå på nytt.

Den nye studien blant norske traumepasienter viser ikke årsaken til at enkelte begår selvmord.

Men en tidligere norsk studie har imidlertid pekt på at noen pasienter med lignende skader ikke føler at de får tilbud om god nok psykisk oppfølging.

Det til tross for at det er kjent at somatisk sykdom er en sterk risikofaktor for både selvmord og selvmordstanker.

– Oppfølging av psykisk helse er ofte veldig dårlig i den somatiske helsetjenesten. Alle rapporter, forskning og klinisk erfaring tilsier at helsearbeidere er gode på hvert sitt felt, men at helheten svikter.

Det sier Lars Lien, som er lege med spesialisering i samfunnsmedisin og psykiatri. Han er også medforfatter av den nye studien.

– Årsakene til selvmord er svært sammensatte, men det handler ofte om alvorlig psykisk sykdom, problemer med rusmidler, somatisk sykdom, store livsendringer, ensomhet og impulsivitet.

Traff veggen 20 år etterpå

Ved en gymsal på Sunnaas sykehus gjør Thor Erik Strand (52) klart til innebandykamp.

Sportsrullestoler står på rekke og rad mens han finner fram utstyret.

Håpet er å vise at man fortsatt kan ha det gøy i rullestol og bidra til å løfte humøret til de som fortsatt vender seg til sin nye tilværelse.

For han selv smalt det først over 20 år etter ulykken som endret livet hans.

– Når jeg ser tilbake på årene som har gått siden jeg skadet meg, så er det faktisk først nå i det siste at jeg egentlig begynte å kjenne på de vanskelige følelsene, sier han.

Thor Erik var 30 år gammel da motorsykkelturen gikk skikkelig galt. Også han var pasient på Sunnaas sykehus. I årene siden har han levd med et bein og en protese.

Inntil i fjor jobbet han fulltid, men så sa kroppen stopp. Deretter kom depresjonen.

– Det var mye fordi jeg endte opp med å stå i en jobb jeg ikke klarte lenger på grunn av fysiske utfordringer. Og når du mister mestringsfølelsen, da går det ikke lenger, sier han.

Nå er Thor Erik tilbake på sykehuset som hjalp han den første tiden. Ikke som pasient, men som «erfaringskonsulent». Det har gitt livet ekstra mening.

– Det var en av de tingene jeg savnet da jeg var her, å få snakke med noen som var i en tilsvarende situasjon som meg, men senere i løpet. Jeg visste liksom ikke hva jeg hadde i vente, sier han.

– De fleste er ganske skrale når de kommer til Sunnaas. Bare det å kunne følge dem uke etter uke og se hvordan de bygger seg opp er en utrolig givende jobb.

Vanskelig hjemreise

I Norge er Sunnaas det eneste sykehuset som kun er rettet mot spesialisert rehabilitering.

Til enhver tid kan 150 pasienter bo og få hjelp her. Da følges de opp døgnet rundt av en rekke spesialister. Både leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykologer står klare.

Kontrasten kan derfor bli stor når man kommer hjem og skal klare seg selv.

Mange pasienter opplever det som utrygt, forteller psykolog Anja Schanke Sundet, som jobber på Sunnaas.

– Jeg tror mange føler at de må begynne på nytt. De må bli kjent med nye personer. Det er mye man skal ta fatt på, og man skal komme tilbake til nabolaget og til jobb, sier hun.

Tidligere norske studier har vist at overgangen fra tett oppfølging på sykehus til å dra hjem kan være tøff.

– 85 prosent av kommunene har ikke de psykososiale tjenestene eller rehabiliteringstilbudene de skal ha, sier Sundet og viser til en rapport fra Riksrevisjonen.

Det er noen pasienter som kommer til Sunnaas som forteller at de ikke ønsker å leve lenger, forteller psykologen.

De får henvisning til videre behandling ved utskrivelse fra sykehuset, men likevel får rundt 41 prosent av pasienter henvist fra Sunnaas avslag ved de distriktspsykiatriske sentrene (DPS).

– Det kan være flere grunner til at pasienten får avslag. Det kan være at det man har behov for ikke finnes i kommunen, eller at pasientens utfordring ikke passer helt med DPS' prioriteringsveileder for inntak, som gjør at man da faller litt mellom stolene, sier Sundet.

Nesten et halvt år hjemmefra

Katrine ser ut av vinduet. Utenfor faller store snøflak mot bakken, sakte. Det er februar, men det henger fremdeles papirlenker og lyslenker i taket.

– Når jeg har det tungt, tenker jeg ofte på at jeg ikke har bodd hjemme på nesten et halvt år. Det er rart, og gjør vondt å tenke på.

I helgene får hun dra hjem på besøk til huset på Søndre Nordstrand.

I starten var det vondt. For selv om ting står på samme plass og huset lukter som før, er alt annet i livet forandret.

– Å gråte tar for mye energi

For Katrine er positivitet en redning fra det vanskelige i tiden etter ulykken.

– Jeg tuller litt med fysioterapeuten min om at jeg skal springe halvmaraton en gang.

Likevel forstår hun at mange sliter. At risikoen for selvmord er såpass høy for andre i en lignende situasjon som henne selv, er trist å tenke på.

– Jeg synes det er vondt å høre at noen kan kjenne på selvmordsfølelser, for det er veldig fjernt for meg. Men hvis du går gjennom et traume og ikke har et støtteapparat rundt deg, så forstår jeg det veldig godt, for livet endrer seg totalt, sier hun.

Utenfor snør det fortsatt. I midten av mars reiser hun hjem fra Sunnaas sykehus. Etter noen uker hjemme, går turen videre til intensiv protesetrening i Halden.

Men i mai, når kirsebærtrærne blomstrer, får Katrine endelig reise hjem på ordentlig.

– Jeg kan gråte over det som har skjedd, men det å gråte tar så mye energi. Og jeg vil heller bruke energien min på det som får meg på beina igjen.

Hei!👋🏼

Takk for at du leste helt hit! 💌

Vi jobber med journalistikk om blant annet helse, mental helse og fødselsomsorg 🏥Har du innspill til denne saken eller forslag til hvilken historie vi skal fortelle neste gang?

Da vil vi gjerne høre fra deg!

Isabel Müller Eidhamar og Christian Breidlid

Journalist og fotojournalist

Send oss en e-post