Uno-X-profilen jublet for karrierens største seier – etterpå ble vekta et tema

– Jeg føler det er ganske undervurdert å ha en trivselsvekt, og kunne spise det du har lyst på. Har du lyst på en bolle, så spiser du det, sier Jonas Abrahamsen til NRK.

29-åringen bestiller seg glatt en kanelbolle og en kopp kaffe mellom to treningsøkter på et bakeri på Oslos vestkant.

Etter at han syklet rundt med klatretrøya under fjorårets Tour de France har han blitt en superstjerne på det norske Uno-X-mannskapet.

«Over natta» fikk han en bråte nye følgere via sosiale medier.

– I fjor hadde jeg kanskje 5 000 følgere på Instagram, og nå er det 75 000 forteller han.

Og det er ett tema hans nye følger stadig vekk spør om – nemlig matchvekta hans:

– Jeg merker det spesielt fra franskmenn, italienere og belgiere. De er veldig fascinerte av den endringa jeg har gjort. Det er veldig få innenfor sykkelsporten som har gått opp 20 kilo, og som plutselig har prestert mye bedre. Det er ikke den vanlige veien å gå.

– Jeg tror det er sunt for sykkelsporten at det viser seg at selv om man veier 80 eller 95 kilo, så kan man faktisk vinne sykkelritt og kjøre bedre enn man har gjort før, sier Abrahamsen.

Vekt vakte oppsikt

Den 1. mars tok Søren Wærenskjold sin aller første WorldTour-seier i karrieren.

Den robuste 25-åringen vant den belgiske brosteinsåpningen, en prestasjon kun én annen nordmann hadde maktet før ham: Nemlig Thor Hushovd.

Tross internasjonal begeistring, vartet samtidig et nederlandsk sykkelnettsted opp med denne tittelen dagen etter:

«Omloop-seier var også en overraskelse for Wærenskjold: – Jeg veide 92,3 kilo på morgenen i boksershortsen».

Mandalitten rager 195 centimeter over bakken og er ikke spesielt brydd når NRK tar opp spørsmål rundt vekten med ham i forbindelse med trening på Sørlandet.

– Er det et poeng for dere i Uno-X å være gode forbilder og vise fram at går an vinne selv om man veier både 10 og 20 kilo mer enn noen av konkurrentene?

– Ja, vi er jo tunge, men vi har også mye muskelmasse, så det er nok ikke sånn at vi har så sykt mye mer fett på kroppen enn de andre, sier Wærenskjold til NRK.

– Det er nok noe med den kulturen man møter i Spania, Frankrike og Italia der man kanskje er litt gammeldags når det gjelder slanking. Jeg ser at noen av dem går «skål tomme» etter 100 kilometer, fordi de sikkert spist noe tunfisk og drukket vann med kullsyre noen dager i forveien for å gå ned i vekt. Ting har nok også blitt bedre, men vi er nok litt mer avslappet når det gjelder kostholdet.

Én million kalorier

Proffsyklister legger ned store treningsmengder i løpet av en sesong, og de mest hardbarka blant dem har et sted mellom 80 og 90 konkurransedager i tillegg.

Da er man nødt til å få i seg mye næring, også.

Abrahamsens egne tall viser at han brente mer enn én million kilokalorier i løpet av det siste året.

– Da jeg var på samling i høyden, hadde jeg flere dager hvor jeg forbrente mer enn 10 000 kilokalorier. Da er det viktig å unne seg litt cookies, boller og andre ting. Du kan ikke bare fylle på med ris og pasta da. Da får du ikke i deg alt det du skal ha, påpeker Abrahamsen.

For Wærenskjold handler det mye om matlyst. Selv om han er ærlig på at han nok har mer å hente når det gjelder å velge sunne alternativer.

– For min del har jeg ikke tenkt så mye på vekt oppigjennom. Jeg har spist det jeg har lyst på. Det er ikke sånn at jeg spiser hva som helst av «det grønne», men karbohydrater, fett og sukker – det er jeg glad i, og det gir mye energi.

– Du kommer deg ikke opp den bakken på brokkoli; det er sukkeret som gjør at du kommer fram, legger Wærenskjold til.

Høyt fokus på ernæring

Er det dermed helt frislipp på søtt bakverk og smågodt i Uno-X-leiren? Ikke ifølge daglig leder for sykkelsatsingen, Thor Hushovd:

– Jeg vil egentlig si at vi er ekstremt opptatte av riktig kosthold og næring, slik at rytterne ikke går tomme både under sykkelløp og trening. Sykling har lang konkurransetid, så da er det viktig at man aldri dupper ned og går næringstom. Vi har kanskje mer fokus på dette enn noen gang, men det er ikke fordi rytterne skal bli tynne og veie minst mulig. Det har med å gjøre at man skal ha den rette energibalansen hele tida, sier Hushovd til NRK.

– Stusser du over at vekta til Søren Wærenskjold blir slått opp i Nederland i etterkant av seieren i Omloop Het Nieuwsblad?

– Nei, fordi sykkelsporten alltid har vært opptatt av vekt. Jeg har selv vært med på det, og hvis du Googler vektproblemer, så har jeg sikkert hatt noen av dem oppigjennom – fordi sannheten er at vi skal opp lange fjell. Veier du én kilo eller to for mye i forhold til din fysikk og nødvendige vekt, så er det tungt å dra kroppen opp. Men Søren er høy og en kraftig kar, så da veier man også mer, sier han.

Kjørte «old school» tidligere

Abrahamsen har valgt å være svært åpen om eget kosthold og vekst. Det koster ham heller ikke én kalori å innrømme at han var ute å kjøre tidligere i karrieren, da han forsøkte å livnære seg som en avmagret klatrer.

– Før var det «Old School-tankegangen» om å spise minst mulig og heller være skrubbsulten når man kom hjem fra trening. Jeg merker nå at jeg har blitt mye flinkere til å få i meg næring både før og underveis i treninga. Da restituerer man bedre foran neste økt, og i tillegg spiser du ikke dobbelt så mye rett etterpå, sier han.

– Er det viktig for deg å kunne fortelle yngre utøvere at man ikke trenger å sulte deg selv for å bli god idretten du har lyst til å holde på med?

– Jeg synes det er kjempeviktig, også fordi jeg selv gikk litt på den smellen da jeg var ung. Du tenker kanskje at den letteste veien er å gå ned i vekt for å sykle fort oppover, men da mister du samtidig mye utvikling.

– Det er viktigere å bygge kjørestyrke og få igjen nok energi enn å tyne vekten i ung alder. Det kan man heller tenke litt mer på om man kommer på et profesjonelt lag med proffe folk rundt det. I ung alder vil jeg heller anbefale å spise boller og godteri. Når du trener mye, så er energi kjempeviktig, mener Abrahamsen.

Wærenskjold: – Da skal jeg ha flaks!

Denne helga er det klart for årets første sykkelmonument og Milano-Sanremo. De norske klassikerrytterne har først og fremst fokus rettet mot brosteinsrittene som kommer i slutten av måneden i perioden fram mot påske.

13. april venter rittet der det framfor noen andre kan være en liten fordel å ha noen kilo ekstra på baken: Selve brosteinsdronningen Paris-Roubaix, et ritt der motbakker ikke er noe moment i seg selv – men der det dreier seg om å holde jevnt driv over ujevne brosteinspartier.

– Paris-Roubaix er kanskje et av rittene som passer meg aller best. Samtidig er det også veldig hard konkurranse der, men det er et av de største målene mine foran klassikerne; å gjøre det godt der, sier Abrahamsen.

Wærenskjold er alt en mann med et lite outsiderstempel plassert på seg foran det franske rittet. Han ble blant de ti beste i fjor, og forventningene ble ikke mindre etter seieren i Belgia tidligere i år.

– Topp 5 har jeg sagt nå – både til media og meg selv. Det føler jeg er ganske realistisk. Topp 3 blir vanskelig. Da skal jeg ha litt flaks. Da skal det helst være et par punkteringer på noen av de andre helt mot slutten der, sier Wærenskjold.

Også Hushovd sier seg enig i at over de 30 sektorene med brostein – totalt 53,7 kilometers blodslit – er det ingen ulempe å være en robust skandinav:

– Ja, akkurat i Roubaix, er det en fordel. Da er det en fordel å se ut som Søren Wærenskjold og så er det en fordel å faktisk være Søren Wærenskjold, sier Grimstad-mannen med et lurt smil.