Ungdom mot gigantene

Nå foregår det en skjellsettende rettssak i USA, omtalt som «tobakk-øyeblikket for sosiale medier».

Anklagene er at tek-gigantene bevisst bruker avhengighetsskapende mekanismer i sine produkter, og at de har ignorert kunnskap om skadene. De tiltalte er YouTube og Meta, som består av Facebook, Instagram og WhatsApp.

Ofrene er en rekke sårbare ungdommer som mener seg skadet av sosiale medier. Skoler og skoledistrikter mener også at tek-gigantene må ta regningen for den mentale helsekrisen de selv har skapt.

Vi som jobber med avhengighet, har fulgt denne trenden lenge. Vi vet godt at mennesker kan bli avhengig av andre ting enn rusmidler. Og at de underliggende mekanismene for avhengighet er veldig like, uansett hva du er avhengig av.

Kontroll er stikkordet. Folk som blir hekta mister kontrollen over mengde, tid og sted. De fortsetter å bruke rusmidler eller gjøre atferden til tross for skadelige konsekvenser. De nedprioriterer aktiviteter og relasjoner som egentlig betyr mye.

Avhengigheten får styre og ta over mer og mer av livet. Ofte fyller bruken en funksjon. Den demper, avleder, roer, engasjerer.

Rusmiddelbruk og avhengighetsatferd fjerner de vonde følelsene og gir et blaff av gode følelser – for en kort stund. Derfor er de som allerede er sårbare, og har mest vonde følelser fra før, mest utsatt.

I takt med utvikling av sosiale medier, har atferdsavhengigheter fått stadig større plass i den vitenskapelige forståelsen av avhengighet. Det publiseres flere forskningsartikler, og atferdsavhengigheter vies mer oppmerksomhet på vitenskapelige konferanser om rus- og avhengighet.

Spillavhengighet er en form for atferdsavhengighet. I århundrer har denne avhengigheten vært et kjent fenomen. Folk har spilt seg fra gård og grunn. Gaming-avhengighet har nylig blitt inkludert i den reviderte diagnostiske forståelsen til Verdens helseorganisasjon.

De senere årene snakker man om internettavhengighet, pornoavhengighet, skjermavhengighet, smarttelefon-avhengighet og avhengighet av sosiale medier.

Persontilpasset innhold, «clickbaits» med sjokkerende eller emosjonelt ladet innhold, uendelig skrolling, notifikasjoner, synliggjøring av antall delinger og likes, streaks, og visuelle aktivitetsbaserte premier.

Tek-selskapene kjenner alle triksene i boka og utnytter dem. De benytter seg av vår sårbarhet for sosial sammenlikning og tapper rett inn i hjernens belønnings- og motivasjonssystemer. Oppmerksomhetsøkonomien, «eye-ball economy», er enorm.

Produktene er tilsynelatende gratis, men vi betaler med vår oppmerksomhet og tid. Og, som rettssaken impliserer, med vår frihet – de sosiale mediene er designet for å hekte oss.

Overfor legemiddelindustrien er vi svært strenge på at selskapene må dokumentere at nye medisiner ikke er skadelige. Det kreves solide vitenskapelige undersøkelser og utprøving i frie forskningsstudier. Bevisbyrden ligger hos produsenten.

I oppmerksomhetsøkonomien er bevisbyrden paradoksalt snudd. I mange år har vi entusiastisk tatt imot dingser og apper uten å stille kritiske spørsmål. Vi har akseptert betingelser og betalt med kroner og øre, persondata og vår oppmerksomhet.

Kritikken mot sosiale medier har gått fra å bestå av anekdoter og sporadiske kritiske røster, til å bli stadig mer organisert og målrettet.

Rettssakene som nå går, kan få store konsekvenser. Det er stor legitimitet for å regulere avhengighetsskapende stoffer og dingser i samfunnet vårt.

En rekke rusmidler er klassifisert som ulovlige. For alkohol og tobakk har vi produktmerking, begrenset lovlig styrkegrad, salgsregler, aldersgrenser og mer. Spillautomater er fjernet fra det offentlige rom og det er begrensninger for hvor mye man kan spille for om gangen.

Symptomatisk nok har internett åpnet nye muligheter for pengespill og gambling, som unndrar seg regulering og gir nye avhengige.

Som for tobakk, alkohol og pengespill, kan vi stille produsentene av sosiale medier til ansvar. Vi kan kreve at de begrenser de avhengighetsskapende mekanismene, og at de merker produktene sine bedre.

Videre kan vi forvente at myndighetene regulerer tilgang og har tydeligere og mer tilgjengelig informasjon om skadevirkninger.

Vi behøver bedre ytre rammer, og mer kunnskap, for å klare å interagere med sosiale medier på måter som blir gode for oss.

Enkeltmennesket er sårbart i møtet med denne milliardindustrien når inntektsmodellen er basert på vår menneskelige tilbøyelighet til avhengighet.