Tvilsomme punkter om folkemord på armenere

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Psykiater Ann Færden med flere skriver om «folkemordet på armenerne» i Aftenposten 23. april. Mens det er all mulig grunn til å kreve at tyrkiske myndigheter går inn i armenernes grufulle skjebne fra våren 1915 av, inneholder artikkelen så mange tvilsomme punkter at den neppe kan bidra til oppgjør i en viktig sak.

Det skjedde ingen systematisk utryddelse av mennesker i 1915–17 blott fordi de tilhører en spesiell gruppe, som det heter i Ferdens kronikk. Armenerne ble ansett som en sikkerhetsrisiko, og armenere fra østre Anatolia ble søkt forflyttet til dagens Libanon og Syria. En halv million armenere i vestlige Anatolia overlevde krigen.

En samling telegrammer som skal vise folkemorderisk intensjon hos tyrkisk ledelse, ble publisert på 1920-tallet, men har vært omstridt mht. om de er forfalskninger (Taner Akcam, 2018).

Var armenerne illojale? Nestor i armensk historie Richard Hovannesian skrev i sin bok på 1960-tallet at armenerne ønsket at tyrkerne skulle tape krigen. (Da saken ble politisert på 1970-tallet, forsvant slike synspunkter fra armenske kilder.)

Når dette er sagt, er det all mulig grunn til å kreve at Tyrkia tar et oppgjør med hendelsene den gangen. Erdogan annonserte i 2005 i sin demokratiske periode at han ville ta initiativ til en internasjonal kommisjon under FN med forskere fra alle leire for å komme til bunns i saken: «Vi vil bøye oss for fakta.» Men forslaget ble senere trukket tilbake blant annet på basis av krav fra Aserbajdsjan. Norge bør kreve at Tyrkia tar den opp igjen.

Ragnar Næss

Skoppum

Innleggsforfatteren har skrevet bok om temaet: «A Genocidal Age and its Aftermath. Notes on the Question of the Armenian Genocide.» Gomidas Institute. London (2015).