1 week ago
17
I slutten av april var 600 psykologer, helsesykepleiere, barnevernsansatte og fagfolk samlet på kongressen «Sammen for barn og unge» i Bergen.
Professor Ingvar Bjelland høstet latter fra en fullsatt sal da han sa: «Skal du ha diagnose, fly til Bodø!»
Bakgrunnen for spøken er tall som viser at andelen av unge som ble henvist til utredning om psykisk helse er ti ganger høyere i Nordland enn på Karmøy.
– En og samme person ville kunne få en diagnose i en kommune, men ikke i en annen, forklarer forskeren.
Han kaller det «ADHD-lotteriet».
– I enkelte områder så fikk 0,4 prosent av barna i en barnebefolkning diagnosen, mens andre steder var det 4 prosent. Altså en ti ganger i forskjell, eller for å bruke prosent, tusen prosent forskjell, sier Bjelland.
Forsker på forskjellene
Bjelland er overlege ved klinikk for psykisk helsevern barn og unge på Haukeland universitetssykehus. Han er også professor ved Universitetet i Bergen og er med i «The ADHD controversy project» som får støtte fra Norges forskningsråd for å undersøke hva som kan forklare de store forskjellene i Norsk pasientregister.
Kartet viser at i områder i Nord-Norge, Midt-Norge, og på Østlandet var det områder med en høy andel av barn og unge som fikk en ADHD-diagnose. Selv innenfor samme fylke kan det fra en kommune til en annen være enorme forskjeller.
Det strider mot prinsippet om lik behandling uavhengig av hvor du bor, sier forskeren.
– Ikke greit
– Selv om vi ikke sikkert vet hva som er rett nivå, er det ikke greit at det er bostedsadresse som avgjør hvordan man blir møtt i BUP når det er mistanke om ADHD, sier Bjelland.
Han mener noe kan forklares med holdninger.
– Vi kan ikke si hundre prosent sikkert hvorfor det er slike forskjeller, men det er lite som taler for at den faktiske forekomsten av slike vansker hos barn og unge varierer noe særlig geografisk. Noe kan ha med forskjeller i hvordan man forstår ADHD og praktiserer utredning og behandling i BUP, men også forskjeller i hvordan man forstår og legger til rette for barn som er mer urolige og ukonsentrerte i skolen.
Bjelland undersøkte hvor vanlig det var å bli henvist med en mistanke om ADHD til de sju barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene (BUP) i Helse Bergen i 2015.
– I BUP-en med størst andel slike henvisninger, var de tre ganger så vanlige som i BUP-en med lavest andel, så det kan være at også noe av forskjellene kan skyldes lokale holdninger og praksis i lokalsamfunnet og hos fastlegene.
Bjelland spør om samfunnet kan legge mer til rette for urolige, ukonsentrerte barn, og viser til at det er mest ADHD blant barn født sent på året. For å tilpasse seg barnets modenhet, har mannsutvalget foreslått fleksibel skolestart.
– Selve ADHD-tilstanden er også en litt uklar tilstand, for det går ikke noe klart skille mellom syk og frisk. Det er ikke slik at enten har man ADHD, eller så har man det ikke. Det er gradvise overganger. Det vil alltid være opp til klinikernes skjønn å avgjøre om pasienten kvalifiserer for en diagnose eller ikke.
Prisen for en diagnose
Når et barn får en ADHD-diagnose med hyperaktivitet, kan foreldrene søke grunnstøtte på 9024 kroner i året som skal dekke slitasje på sko og klær.
Det å stille flere psykisk helse-diagnoser generelt er ikke nødvendigvis samfunnsøkonomisk nyttig, sier Bjelland.
– I de kommunene hvor psykisk helse-diagnosene sitter løsere, er det også flere unge som får uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Man tenker gjerne at det er en fordel å få en diagnose, da får man hjelp, og da skal det gå bedre. Men det gjør ikke nødvendigvis det. Noe av forklaringen kan jo være at det blir nærmest en selvoppfyllende profeti. «Jeg er psykisk syk. Jeg kan ikke fungere godt. Det kan ikke forventes så mye av meg som hos dem som ikke har en diagnose.»
– Når antall unge som er uføre på grunn av psykiske lidelser øker, er løsningen da å gi flere diagnoser?
Det spørsmålet stiller Bjelland seg og refererer til forskerne Simen Markussen og Knut Røed, som sier det er en «fare for at sykdomstolkningen noen ganger drives frem av behovet for ulike støttetiltak eller inntektssikring framfor av behovet for behandling».
Bjelland understreker at de som har betydelige psykiske vansker som gir store problemer med å fungere i det daglige, kan ha nytte av en diagnose som en inngangsport til nødvendig helsehjelp og viktige støtteordninger.
– Hvis man har betydelige vansker som blir diagnostisert som ADHD, så vil forskjellige hjelpetiltak kunne ha stor betydning. Langtidseffekten viser en viss positiv effekt for vold og ordensforstyrrelser for de som har atferdsvansker og lav impulsregulering. Men bedring hos en av ti er ikke veldig sterk effekt. Om det i det store bildet vil være lønnsomt, det vet vi strengt tatt ikke.
Han oppfordrer kommunene til å sammenligne seg med andre.
– Sjekke rundt seg: «Hvordan ligger vi an? Har vi en litt for liberal praksis når det gjelder det å stille diagnoser?»
Han mener enkelte bør stramme inn.
– Noen steder må man kanskje det, der vi ser at det er en økt tendens til å gi diagnoser.
Mangedobling av tenåringsjenter
Folkehelseinstituttet ser en kraftig økning av tenåringsjenter som får ADHD-diagnose.
– Jentene har jo gjerne gått under radaren, og nå begynner de å dukke opp. Tradisjonelt sett så har det jo gjerne vært urolige gutter i 10–12 års alder som har fått diagnosen. Nå ser vi også at andre som strever mer med konsentrasjon søker hjelp og får en diagnose, sier Bjelland.
Han mener økt oppmerksomhet gir mer sykdom.
– Det er lite sannsynlig at økningen i ADHD-diagnoser skyldes en økning i den disponerende sårbarheten for ADHD, så vi tror at det er riktigere å se etter faktorer som mer krevende sosiale situasjoner for barn og unge. Vi har sett det særlig i forbindelse med pandemien, men også med utviklingen av sosiale medier og generelt forventninger til å være vellykket.
Også professor Maj-Britt Posserud ved UIBs medisinske fakultet og overlege ved Haukeland universitetssykehus, tviler på om økningen av ADHD-diagnoser skyldes mer sykdom eller samfunnsutviklingen.
– Vi kan ikke være sikre på om det er en reell økning av ADHD. Jentene kan ha vært underdiagnostisert og samfunnet har endret seg. Vi tror ikke den nevrobiologiske sårbarheten er større, men vi har et samfunn som krever mye av oss. Det er så mange krav. Å reagere er menneskelig. Barn og unge stiller veldig høye krav til seg selv, og vi har et lite overbærende samfunn. Hvis man er for direkte og spontan, kan man lett havne utenfor.
English (US)