Tuva (24): – Jeg forstår at jeg ikke er udødelig

– Bilturen til og fra fjellet skal jo være det farligste man gjør.

Det sier Tuva Stavø (25), som har vokst opp med fjellturer i bratt terreng, og har konkurrert i både klatring og skikjøring på randonee.

Det siste året har hun mistet flere nære i tragiske ulykker på fjellet.

Likevel kunne hun ikke tenkt seg å slutte.

– Jeg klarer ikke å leve uten å være på fjellet. Men jeg forstår at jeg ikke er udødelig, sier Stavø.

Store følelser

Hvert år dør mennesker i fjellet mens de holder på med hobbyene sine.

I Norge har 113 personer omkommet i skred siden 2008.

48 av dødsfallene skjedde i Troms.

Samtidig har det aldri vært mer populært å utfordre grensene sine i bratt terreng, sier ekstremsportforsker Audun Hetland ved UiT Norges arktiske universitet.

Hva er det med ekstremsport som gjør det så fristende for stadig flere på tross av den store risikoen?

– Det å strekke seg etter noe som er helt på kanten av det du klarer, og så få det til ... den mestringen, den er helt fantastisk, sier Hetland.

Risikoen er et nødvendig onde for å kunne skape noe du kan strekke deg etter og mestre, sier forskeren.

Han sammenligner det med å stå på en scene og synge.

– Hvis det ikke er publikum, er det ikke noen risiko. Da får du heller ikke noe særlig mestringsfølelse.

Med større risiko kommer også større følelser.

– Å forholde seg til livsfare der risikoen er veldig håndfast, og der du kjenner at det er skummelt, det gir en veldig tydelig og sterk mestringsfølelse.

Viktig å være redd

– Første gang jeg så den veggen tenkte jeg – der må det være mulig å klatre!

I fjor ble Tuva Stavø første kvinne som friklatret den krevende klatreruta Arctandria på Blåmann i Tromsø, 1044 meter over havet.

På sørsida av fjellet kan vanlige folk komme seg opp stien.

Det var den stupbratte nordsida som var forlokkende for Stavø.

Samtidig som hun klatrer har hun med seg alle sikringene hun trenger for å ikke skade seg eller dø hvis hun faller.

Hun har tauet knyttet inn i klatreselen, og klipper det inn i sikringene hun har plassert i sprekker i fjellet underveis.

Det finnes steder på ruta der man ikke burde falle fordi man kan treffe en skarp hylle med stor fart selv om sikringene holder.

– Sansene blir skjerpa. Jeg får ofte en følelse av at det er umulig at jeg faller nå. Det er en absurd følelse, for man vet jo at man kan falle.

Hun jobber med å aktivt holde seg redd – for å holde seg i live.

– Redselen gjør at du er mer skjerpa, og at du passer på å gjøre ting riktig.

Lever av risiko

– Det føles som å vinne i lotto, du kjenner deg som supermann.

Skikjører Nicolai Schirmer (34) forteller om det han beskriver som en perfekt dag på fjellet.

Han lever av å vise fram skikjøringa si i bratt og farlig terreng.

For Schirmer er lottogevinsten ei stupbratt fjellside der både vær- og snøgudene spiller nok på lag til at han kan sette utfor.

Han forteller at han jobber hele vinteren for å få til dager hvor han føler det er trygt nok til å kjøre på grensa til det han klarer.

På tross av at hele livet hans er lagt opp til det, tror han at han får rundt fire sånne dager i året.

– Det du vinner er muligheten til å få lov til å prøve noe som er utrolig vanskelig, sier han.

Interessen for ski, fjell og surfing har gitt han mye mening i livet.

– Det har vært utrolig fint. Jeg våkner hver dag og er gira.

– Jeg får meldinger fra folk som har flytta land eller by, de har slutta i jobben og oppdaget den type skikjøring som jeg gjør. De har funnet et lite fnugg av mening i livet.

Samtidig er han også bekymret for at han kan inspirere andre til å ta for stor risiko.

– Derfor har jeg et enormt fokus på sikkerhet i filmene mine. Det går jo egentlig hånd i hånd med dramaturgien.

– Det som gjør det spennende er jo gjerne at det er farlig.

Det vanskelige er undervurdert

Det at det er farlig er også noe som gir opplevelsen mening, sier filosof Heine Alexander Holmen: han forsker på nettopp meningen med livet.

– Vi er lagd for å være i farlige situasjoner. Vi er også lagd for å planlegge, organisere, og dyrke jorda.

Det handler om å kjenne på å redde sitt eget liv fra fare, og å skaffe sin egen mat for å overleve.

– Ingen av oss trenger å stå på ski utfor en farlig klippe, men vi oppsøker ting som gjør livet vanskeligere.

Han mener behagelige liv er noe av årsaken til at stadig flere søker å gjøre ting som er tungvint.

– Vi må kjempe, vi må slåss litt, vi må mestre. Det gir en opplevelse av mening.

Filosofen sier at det snakkes mye om lykke, men at det er undervurdert å få til noe som er vanskelig.

– Vi er ikke her bare for å ha det komfortabelt og trygt. Det virker som om det sitter dypt i mennesket.

– Jeg er fra Østfold, så hvis jeg går på ski i marka, så er det mer en nok utfordring for meg.

Han mener det handler om hva som er i ytterkantene av mennesker sin erfaring.

– Hvor er det du er på grensa til det du ikke kan klare? Det handler litt om at hvis man kan, så har man lyst til å prøve.

Risiko er relativt

Til tross for at Tuva Stavø er ung, har hun lang erfaring i fjellet. Hun har vært med på fjellklatring siden hun var 12 år gammel.

– Jeg tenker jo at risiko er relativt. Når man har erfaring, og har drevet mye med klatring, så vil jo ting som for folk flest er risikabelt, ikke være risikabelt for deg, sier hun.

– Har du vært i situasjoner som du tenker er for risikabel?

– Noen ganger. Det er veldig ubehagelig når det bikker over, og man faktisk er redd. Det er ofte ubehagelig å klatre i fjellet, men den følelsen går over etterpå. Hvis man fortsatt synes det er ubehagelig når det er over, da har man gått for langt.

– Det er ofte på isklatring eller på ski jeg har opplevd sånne situasjoner. Det er så mye man ikke har kontroll over. Når man føler man ikke har kontroll, da blir det skummelt.

Hun har endret syn på hvor mye risiko hun ønsker å ta i fjellet.

– Det er mange farlige situasjoner jeg har unngått bare på grunn av flaks.

Hva holder deg i live?

Nettopp flaks spiller en stor rolle, mener ekstremsportforsker Hetland.

– Hver gang det går bra på fjellet får man en bekreftelse på at man har gjort riktige vurderinger. Men det kan godt hende det bare var flaks.

Mange har vanskelig for å ta innover seg hvor stor risiko man tar når man for eksempel beveger seg i skredterreng.

Han forteller at de har intervjuet over 30 mennesker som har overlevd farlige skredulykker. De kan bare ha brekt et bein, men kunne ha dødd, eller en venn døde, men de overlevde.

– Det viktigste de sier er at det gjør risikoen virkelig.

Mange sier at de aksepterer risikoen, eller at de tar en kalkulert risiko når de står på ski i skredterreng, ifølge forskeren

– De som har vært i ei alvorlig skredulykke sier at de ikke forsto risikoen de tok før de opplevde å bli tatt av skred.

Risikoen folk på topptur søker er ikke risikoen for å bli tatt i skred, mener han.

De er heller ute etter å mestre å kjøre ned bratt og krevende terreng.

For Nicolai Schirmer var det nettopp det å selv bli tatt av skred, og å se venner bli det, som forandret forholdet hans til hvilken risiko han tar.

– Det er noe helt annet å kjenne på kroppen hvor massivt det er, sier han.

For han har det har blitt like viktig å være god på å lese skredforhold som det er å være god på ski.

– I praksis betyr det at du ikke drar hvis det er for farlig. Eller at du snur når du ser at du burde snu, sier Schirmer.

Burde samfunnet redde de som frivillig tar risiko?

Hver gang noen blir reddet ned fra fjellet fylles kommentarfeltene med folk som er kritisk til at andre frivillig utsetter seg for risiko.

Kritikken går ofte på at samfunnet bruker penger på redningsaksjoner. I tillegg er mange skeptiske til at redningstjenesten risikerer livet for å hjelpe folk som selv har satt seg i en farlig situasjon.

En som ikke er enig i kritikken er fagleder for skred i Røde Kors i Troms, Per Inge Belt.

– Vi skal sette pris på at vi bor i en velferdsstat der alle får hjelp uansett om du har gjort et smart eller dumt valg, sier redningsmannen.

Han sier at man i Norge får hjelp når man misbruker alkohol, og hvis man gjør en feil og krasjer i en bil.

Belt ser ingen grunn til at det skal være annerledes for noen som kan ha tatt et dumt valg i fjellet.

– Vi har våre rutiner i redningsaksjoner. Hvis redningsmannskap kan bli utsatt for en fare som vi ikke er komfortabel med, så går vi ikke inn.

Nicolai Schirmer sier han forventer å bli reddet hvis det skulle gå galt.

– På samme måte som hvis jeg får kreft, eller havner i en trafikkulykke. Vi hjelper folk med lungekreft uten å sette spørsmålstegn ved det.

Schirmer har selv blitt reddet to ganger på fjellet, en gang i Lyngen, og en gang i USA.

Han mener samfunnet har ressurser til det, og at å bruke naturen og fjellet bidrar til god folkehelse.

Stavø sier at hun ikke tror redningsaksjoner i fjellet er den største belastningen for samfunnet.

– Det er veldig fint at vi får hjelp når vi er i nød, enten det skyldes en feilvurdering eller en ulykke.

Selv om de krever ressurser skjer det relativt sjeldent, og utgjør nok ganske lite i forhold til andre utfordringer i samfunnet, mener Stavø.

Hun er opptatt av å ikke sette seg selv i situasjoner i fjellet der hun trenger å bli reddet.

– Jeg planlegger alltid å komme meg ned selv. En redningsaksjon er absolutt siste utvei.