Trump har misforstått Grønlands betydning

Hvor langt er president Donald Trump er villig til å gå for å forfølge ønsket om å ta kontroll over Grønland? spør Andreas Østhagen. Bildet viser amerikanske Hercules-fly på flyplassen i hovedstaden Nuuk. Foto: Oscar Scott Carl

Den virkelige vinneren i dramaet om Grønland er Russland.

Grønland er hverken mer verdifull eller strategisk viktig enn andre områder i Arktis. Og det grønlandske folk har avvist USA. Likevel fortsetter USAs ledere med sine provoserende Grønland-uttalelser. Hvorfor?

I grove trekk handler dette om økt interesse for alt som skjer i Arktis, sammenblandet med et ønske om å vise styrke på hjemmebane. Men å fortsette å legge press på Danmark for å «få» Grønland, vil være en grov feil av USA.

Trumps interesse for Arktis

Interessen for alt «Arktis», fra geopolitikk til ressursforvaltning, har vært på agendaen i et tiår nå. Amerikanske mediehus som CNN, NBC og Fox News lager jevnlig omfattende reportasjer om det spennende som skjer i det såkalte «isødet som smelter». Mineraler, shipping, petroleum: alt skal skje i nord. Russland blir beskrevet som den dominerende aktøren, mens Kina blir oppfattet som en voksende trussel.

Derfor er det en forførende tanke at det ligger en stor øy full av ressurser rett ved USA, bebodd av like mange mennesker som det bor i et lyskryss i New York, hvor «eierne» (Danmark) ikke har ivaretatt hverken folket eller ressurspotensialet. På toppen av det kan man slenge inn et påskudd om at USA må kontrollere øya for sin egen sikkerhet fordi Kina har vist interesse der, samtidig som Russland «bare» er 1000 kilometer unna i luftlinje.

Det er ikke så enkelt som hverken Trump eller mediene vil ha det til. Arktis utgjør 4 prosent av jordens overflate. Polhavet, som utgjør ca. halvparten av Arktis, er seks ganger større enn Middelhavet. Det er fort gjort å gå seg vill – både fysisk og metaforisk – i dette enorme hav- og landområdet.

Misforstått Grønlands betydning

Ønsker du å benytte deg av «snarveien» mellom Europa og Asia via Polhavet? Da er Grønland langt unna ruten du benytter deg av. Kirkenes derimot ligger sentralt til.

Ønsker du å utvinne olje, gass eller mineraler? Da kan det være at noen gruveprosjekter på Grønland er attraktive, men det finnes andre steder hvor det er lettere og billigere å utvinne ressurser.

Ideen om Grønland som en «skattkiste» av mineralressurser er både unøyaktig og ignorerer at den grønlandske befolkningen ofte har vært kritisk til storskala gruvedrift.

Argumentet vi hører fra USA om den sikkerhetspolitiske betydningen, henger heller ikke på greip. Det er ingen kinesiske fremstøt på Grønland. Og Grønland er heller ikke spesielt strategisk viktig for å kunne håndtere Russland i nord. Der er både Alaska og Nord-Norge mye viktigere.

Trump-administrasjonen har også lekt med ideen om å gjenoppta økonomisk samarbeid med Russland i nettopp Arktis, så USA kan neppe være veldig bekymret for Grønlands nærhet til Russland.

Grønland er altså bare en liten og ikke spesielt sentral del av det større geopolitiske bildet i Arktis.

Det handler egentlig ikke om Grønland

På tross av inkompetansen som chat-skandalen har tydeliggjort, må vi fortsatt anta at Trump, visepresident J.D. Vance og utenriksminister Marco Rubio forstår de nyansene som er beskrevet her. Så hvorfor fortsetter Trump-administrasjonen med sine grønlandsfremstøt, selv etter motreaksjoner fra Danmark, EU og europeiske land?

Svaret finnes i USAs nye utenrikspolitiske doktrine: Amerika først. Ikke som en doktrine som vurderer hva som gagner USAs langsiktige strategiske interesser, men som en doktrine som snakker til Trumps velgere og fanbase.

Disse bryr seg neppe om issmelting i Arktis eller forholdet til Danmark. De responderer derimot positivt på imaget av en sterk leder som fremsnakker amerikanske interesser og forteller europeiske land hvor skapet skal stå.

I tillegg er det åpenbart at Trump-administrasjonen ønsker å legge press på europeiske land for å tvinge frem en ny normalsituasjon hvor Europa tar ansvar for egen sikkerhet og ikke bare betaler for gildet, men er takknemlig for USAs støtte. Som visepresident Vance sa i møtet med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i februar: «You have to be thankful.»

Grønlandssaken er også en perfekt anledning til å dra fokus bort fra hva Trump-administrasjonen egentlig gjør på hjemmebane. Utenrikspolitiske uttalelser om alt fra Ukraina til Gaza og Grønland bidrar til at mediene retter oppmerksomheten bort fra kontroversielle innenrikspolitiske saker. Alternativet er at mediebildet fylles av alt fra nedlegging av departementer til sparkinger og kutt i velferd.

Annektering neste?

Det vi alle lurer på, er hvor langt Trump er villig til å gå for å forfølge ønsket om å ta kontroll over Grønland. Motreaksjonene fra det grønlandske selvstyret, Danmark og europeiske allierte ser ikke ut til å ha noen effekt. Faktisk kan det virke som at det er blitt symbolsk viktig for Trump å oppnå en «deal», slik at han kan innkassere en seier på hjemmebane.

Det er usannsynlig at USA vil benytte militære styrker for å forsøke å få full kontroll over Grønland. Et slikt grep vil bryte med grunnleggende prinsipper og rettigheter som USA ikke bare tjener på, men har vært den globale fanebæreren av.

En annektering vil også fullstendig ødelegge fundamentet for samarbeid mellom Europa og USA. Det vil nok også skape sterke motreaksjoner internt i det amerikanske politiske systemet og det amerikanske forsvaret.

Men det er dessverre ikke usannsynlig at president Trump og visepresident Vance vil fortsette å bruke andre pressmidler, som provoserende uttalelser, semioffisielle besøk til Grønland og økonomisk press. Og den virkelige vinneren i dette dramaet er Russland, som får akkurat det de ønsker seg: splid i det transatlantiske forholdet.

Spørsmålet er om Danmark og dets allierte, med Norge i spissen, klarer å stagge denne utviklingen og gjøre det kostbart for USA å fortsette med grønlandspresset. Her må norske politikere snakke høyt og tydelig. Hvis det eneste Trump respekterer, er makt og store ord, må vi legge oss på samme linje.