Trump har delvis rett om fredsprisen

15 års pristørke for kinesiske dissidenter gjør det vanskelig å blankt avvise Trumps anklage, skriver innleggsforfatteren. Bildet er tatt under sermonien i Oslo Rådhus i 2010, der Liu Xiaobo ikke var til stede. Foto: Stein Bjørge

Regjeringen har selvsagt ikke instruert Nobelkomiteen. Men komiteen lever ikke i et vakuum.

USAs president Donald Trump er historisk på svært mange måter. Ingen i verdenshistorien har furtet så mye, så lenge, over ikke å ha fått Nobels fredspris.

Likevel er han inne på noe når han påstår at Norges regjering har avgjørende innflytelse på hvem som vinner fredsprisen?

Solberg-regjeringens dolkestøt

I 2010 gikk prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Han bidro til frihetsmanifestet Charta 08. Dokumentet tok til orde for grunnleggende reformer i Kina, med maktdeling, demokratiske valg og universelle menneskerettigheter i sentrum.

Etter flere år med liten diplomatisk kontakt med Kina valgte statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende å gi etter for presset: I 2016 presenterte de en firepunkters normaliseringserklæring.

I punkt 2 vedgår Norge at situasjonen skyldtes fredsprisen. I punkt 3 lovpriser den norske regjeringen utviklingen i Kina under kommunistpartiets styre. Den understreker viktigheten av diktaturets kjerneinteresser og betydelige bekymringer. Norge vil aldri støtte handlinger som undergraver disse forholdene, kan vi lese.

Charta 08 utfordret diktaturets kjerneinteresser og særlig kommunistpartiets maktmonopol. Utviklingen som Liu Xiaobo ville snu, er den som Solberg og Brende hyllet. Lius navn står ikke eksplisitt i erklæringen. Men lest med Beijings øyne fordømte regjeringen med dette fredspristildelingen i 2010. Med støtte fra Arbeiderpartiet.

Etter Liu Xiaobo

Gjennom sin stadig økende innflytelse forsøker kinesiske myndigheter å avvikle verdensordenen som ble etablert ved opprettelsen av FN. Under Xis ledelse arbeider Kina for en omskriving der menneskerettigheter skal defineres av hvert enkelt lands regjering. Rettighetene skal ikke lenger beskytte individet, men statsmakten. Kommunistpartiet vil kullkaste universelle menneskerettigheter.

Mot et slikt bakteppe er det ingen grunn til at modige opposisjonelle i Kina overses. 3 av 15 priser etter 2010 burde være et lavt estimat. Men fasit er null.

I 2021 fikk Maria Ressa og Dmitrij Muratov prisen for sitt engasjement for ytringsfrihet. Utviklingen for ytringsfrihet i Hongkong er katastrofal. Jimmy Lais uselviske og konsekvente kamp for ytringsfrihet gjennom 30 år har ikke gitt noen pris.

I 2015 ble fredsprisen delt ut til den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog. Kinesiske myndigheter står bak forbrytelser mot menneskeheten med sin systematiske undertrykking av uigurer. Ilham Tohti, som sitter fengslet på livstid for sitt arbeid for dialog mellom uigurer og etniske kinesere, har ikke fått prisen.

I 2023 fikk Narges Mohammadi fredsprisen for sin kamp for menneskerettigheter og frihet i Iran. På mange måter var dette en oppfølging av 2003-prisen til Shirin Ebadi. I Kina fengsles dissidenter som jobber med samme mål, men de fortsetter sin modige kamp. Likevel har hverken Ding Jiaxi, Xu Zhiyong eller Chow Hang-tung nådd opp.

En rykende pistol

I sin tale i desember sa Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes at «gjennom sine politiske verv og sin innsats i organisasjoner har Machado stått opp for et uavhengig rettssystem, for menneskerettigheter og folkestyre.»

Dissidenter i Kina står i den samme kampen, mot et diktatur med langt større makt og med en usammenlignbar større innflytelse. Men ingen av dem er blitt anerkjent med en pris etter 2010.

Regjeringen har selvsagt ikke instruert Nobelkomiteen. Men komiteen lever ikke i et vakuum. Normaliseringserklæringen og 15 års pristørke for kinesiske dissidenter gjør det vanskelig å blankt avvise Trumps anklage.

Vi lot oss presse av Beijing. Hadde våre myndigheter evnet å stå med rak rygg i konsekvent støtte til universelle menneskerettigheter, ville normaliseringserklæringen aldri sett dagens lys.