Tonje kjemper for å beholde reinene sine: – De er som familie for meg

1 week ago 22

Da faren og broren til Tonje Utsi døde, sto det igjen en reinflokk på vidda. Nå risikerer hun å måtte slakte ned reinarven.

Tonje Utsi (31) har åtte rein hjemme hos seg i Tana.

– De er som familie for meg.

Egentlig skal flokken være på beite sammen med de andre 4000 reinsdyrene i reinbeitedistriktet.

Men det får de ikke. Distriktet krever at reinene hennes slaktes.

Mye står på spill for Tonje.

Reinene er en del av arven etter faren og broren hennes.

– Jeg kjenner en så sterk tilknytning til reinen, sier hun.

En person i svart klær og vinterjakke står bøyd over en svart beholder i snøen. Rundt dem beiter flere reinsdyr, som fremstår nysgjerrige på aktiviteten. Omgivelsene er dekket av snø, med et kaldt og klart vinterlys. Scenen illustrerer forpleining av reinsdyr i naturlige omgivelser. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Flyttet hjem igjen

Tonje vokste opp langt fra sitt samiske hjem og reindrifta.

Som niåring ble hun sendt på internatskole for døve i Trondheim.

Et barn med blonde, bølgete hår og hvit skjorte med krage sitter foran en fargerik bakgrunn. Barnet bærer en mørk dress, og det ser ut til å være et portrettbilde. Omgivelsene er preget av blomster og dyremotiver. Bildet har en nostalgisk atmosfære. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

To personer sitter sammen og poserer med fredstegn. Den første personen har på seg en grå jakke med oransje detaljer og en ryggsekk. Den andre personen er iført en rosa dress. Bakgrunnen er av murstein, noe som gir kontekst til omgivelsene. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Da hun kom tilbake til Tana som 22-åring begynte hun å ta del i reindrifta og gradvis lære mer om kulturen.

Hun ble med til flokken og fikk oppleve både kalving og reinmerking.

– Jeg var sjenert og ny, og som døv kunne jeg ikke delta i samtalene eller forstå alt som skjedde i reingjerdet.

en reinkalv hvor det står skrevet "Tonje" på pelsen

Likevel så følte Tonje at det å få holde på med rein, gjorde at hun kom tettere på sin egen samiske historie.

– Min familie har holdt på med rein her i lang tid. Oldefaren min var en av de største reineierne i området, sier hun.

Mistet bror og far

Men plutselig raste verden for henne.

På bare tre år mistet hun både faren og broren sin.

– Og så sto jeg der som ... Hva skjer nå?

En person sitter på kne i snøen og klapper en reinsdyr ved siden av en frboks. To andre reinsdyr står i bakgrunnen. Omgivelsene er snødekte, med trær og fjell i sikte. Bildet er tatt i et kaldt, utendørs miljø. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

– Det har vært masse følelser, masse tanker, og det har påvirka psyken min mye. Jeg savner begge to veldig mye.

Tonje sto igjen med sorgen og noen rein.

– Begge de to er med i meg i reinflokken, i den fine flokken.

Brevet

Høsten 2025 fikk hun et uventet brev i posten.

Det var fra reinbeitedistrikt 7, Rákkonjárga.

Distriktsstyret hadde vedtatt at hun måtte slakte reinene sine eller flytte de til et annet distrikt.

Hei! Medlemsmøte i distriktet har bestemt at de som har rein, men som ikke er under en bestemt siidaandel må slakte ned det de har av rein. Det gjelder all rein, simler, kalver og okser. Hvis det du har av rein ikke ligger under en bestemt driftsenhet så rammer dette deg. Da må du slakte ned det du har av rein, eller ta dem med til et distrikt hvor noen er villig til å ha din rein under sin enhet.

Det kom som et sjokk for Tonje.

– Jeg har vært med i flere år, så hvorfor skjer det nå?

Hun forstår ikke hvorfor de ikke vil ha med henne i reindrifta.

– Er det fordi jeg er døv, eller fordi jeg ikke har erfaring? Er det fordi jeg ikke kan samisk språk? Eller er det fordi jeg har gått på døveskole?

Hun mener distriktet burde tatt ansvar for å forklare dette for henne.

– Det er ingen som har kommet hit og snakka med meg. Jeg bor jo her, rett i nærheten av distriktet. Det er jo bare å komme hit. Døra er åpen. Så jeg forstår ikke det her.

En kvinne med blondt hår trykker hendene mot ansiktet sitt. Hun står i et snødekt landskap med reinsdyr i bakgrunnen. Den ene reinsdyret er i fokus og er nærmest kvinnen. Bildet er tatt i et utendørsområde. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Når slaktefristen kom i desember, tok hun et vanskelig valg.

Hun var ikke klar til å gi opp arven og dyrene.

– Jeg står i denne kampen for å unngå at flokken min blir slakta, og derfor bestemte jeg meg for å ta dem med hjem, sier Tonje.

Senere saksøkte hun reinbeitedistriktet og fikk midlertidig stanset kravet deres om å slakte dyrene hennes.

– Vi må alle følge reindriftsloven

Rákkonjárga, reinbeitedistrikt 7, er fortsatt klar på at Tonje må slakte ned reinene.

– Det blir slik når reinene ikke er under noens oppsyn. Om de hadde vært det, da hadde det vært lovlig å ha reinene, sier Magne Andersen, som er leder i reinbeitedistriktet.

– Men hun har tidligere fått ha reinen der. Hva skjedde?

– Ingen har sagt seg villig til å ha reinene hennes under seg, og det er det vi i distriktet forholder oss til. Dersom hun hadde hatt det, så ville det vært en annen sak.

Andersen mener at under reintelling, så ville Tonjes reinsdyr bli oppdaget av myndighetene.

– Og da havner vi i trøbbel. Sånn er det, dessverre.

Han viser til reindriftsloven.

– Distriktets styre kan ikke la noen følge egne regler, vi må alle følge reindriftsloven.

Andersen legger til at han gjerne tar en prat med Tonje om denne saken. Han avviser at distriktet med vilje har holdt henne utenfor.

– Hun må bare ta kontakt med oss.

Fikk dyr uten å oppfylle krav

Reindriftsloven er tydelig.

– Når noen arver rein så må personen i tillegg oppfylle de generelle vilkårene for å kunne føre rein på beite i det samiske reinbeiteområdet, sier reindriftsdirektør Torhild Gjølme i Statsforvalteren.

Tonje må altså ha et offisielt registrert reinmerke for å identifisere dyrene, og reinene må være tilknyttet en siidaandel.

Så dersom ingen i reinbeitedistriktet vil ha hennes rein der, så blir det vanskelig.

– Det er et privatrettslig anliggende om hvor hun skal ha reinen sin. Dette betyr at det er et forhold mellom private parter, og det ligger til det interne selvstyret i reindriften å beslutte hvem som kan være medlemmer i sidaen. Vi har ikke noe med dette å gjøre, sier Gjølme.

Men Tonje trenger også et reinmerke for å følge loven.

Derfor søkte hun om å få overta sin avdøde fars reinmerke i 2022, men søknaden har hun nylig fått avslag på.

– Den er da videresendt til Klagenemnda for merkesaker for behandling der.

Flere arvinger

For at man skal kunne få overta noens merke etter deres død, så må alle arvinger samtykke til dette, ifølge reindriftsloven.

Dette samtykket har ikke Tonje fått, ettersom dødsboet til faren ikke er skiftet.

Reinsdyr står i snøen og spiser fra en svart frskål. Flere reinsdyr er synlige i bakgrunnen, omgitt av trær. Det er overskyet, og lysforholdene indikerer en tidlig morgen eller sen ettermiddag. Dyrene har forskjellige størrelser og farger, og noen har horn. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Tonje er i en pågående konflikt med den andre parten i arvesaken.

De krever i likhet med reinbeitedistriktet at Tonje skal slakte ned flokken.

De er også informerte om publisering av denne saken.

Avgjørende

Slik det er nå, så har ikke Tonje etter reindriftsloven rett til å ha rein.

– Å måtte slakte ned reinene ville vært et enormt tap. Dette er ikke bare dyr for meg. Det er kultur, identitet og tilknytning til slekta mi. Det er en sorg jeg nesten ikke klarer å ta innover meg.

Tonje Utsi forteller om en tøff tid og usikker framtid i reindrifta.

Tonje er svært frustrert av å være i denne situasjonen.

– Slik jeg opplever det, reiser saken spørsmål om forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet, særlig når utfallet i stor grad påvirkes av forhold som ligger utenfor min kontroll.

Hun er ikke klar til å gi opp kampen for sine åtte reinsdyr.

– Blant annet vurderes det å få gjennomgått tidligere saksbehandling, samt andre løsninger som ny siidaandel eller nytt reinmerke.

To personer står i en snødekt innhegning med reinsdyr. Den ene personen holder en slede med fr, mens reinsdyrene er nær slede og spiser. Den andre personen står i nærheten, iført arbeidshansker og gummistøvler. Omgivelsene består av busker og et gjerde i bakgrunnen.

Tonje forteller også at hun vurderer å ta saken videre gjennom klageordninger og eventuelt rettssystemet.

– Dersom jeg ikke når frem der, kan det også være aktuelt å bringe saken inn for Sivilombudet eller videre opp mot menneskerettighetene. Jeg vurderer også dialog med Sametinget og NRL.

Hun kommer i alle fall ikke til å være behjelpelig med nedslaktingen av dyrene.

– Hvis de krever at jeg må slakte, så sier jeg velkommen. Da får de komme hit selv. Så får jeg stå og se. Men jeg gjør det ikke, sier Tonje.