Ti år med skrantesyke: Hjalp det å skyte 2000 villrein?

Hele stammen på over 2000 villrein i Nordfjella (sone 1) måtte i 2017–2018 skytes da det ble påvist skrantesyke våren 2016. Den statlige delen av uttaket ble gjennomført av 30 profesjonelle skyttere organisert av Statens Naturoppsyn. Dyrene på bildet ble fraktet bort med helikopter til en base for prøvetagning. Foto: Miljødirektoratet/SNO

15. mars er det ti år siden det første tilfellet av skrantesyke ble oppdaget blant villrein. At 2000 villrein i Nordfjella ble skutt, skapte rystelser i norsk naturforvaltning. Hva har vi lært, og hvor står vi nå?

15. mars 2016 falt en simle uventet om og døde i forbindelse med GPS-merking, og dyret ble sendt til obduksjon.

4. april kunngjorde Veterinærinstituttet at skrantesyke (CWD) for første gang var påvist i Norge og Europa. Veterinærmiljøet skjønte umiddelbart alvoret. De hadde erfaring med en annen smittsom prionsykdom: klassisk skrapesyke hos sau. Vi andre forsto først alvoret da noen seriøst vurderte å ta ut hele villreinstammen.

Det var til da en helt uvirkelig tanke – og vi ble sjokkerte!

Over 2000 dyr ble tatt ut

Allerede høsten 2016 var overvåking ved jakt etablert. To nye tilfeller bekreftet spredning av CWD i det relativt avgrensede området i Nordfjella, men ikke i andre områder. Samtidig arbeidet eksperter utnevnt av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) med en større rapport.

Vi økologer fikk en bratt læringskurve i møte med veterinærene. Anbefalingen fra gruppen ble likevel uvanlig klar og hadde bred faglig enighet. 8. mai 2017 vedtok daværende landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) at hele stammen i Nordfjella sone 1 skulle tas ut.

Villreinsonen i Nordfjella er sone 11 på kartet. Foto: Norsk institutt for naturforskning/Norsk villreinsenter

Fra 10. august 2017 til 1. mai 2018 ble 2024 dyr skutt under utvidet jakt og i et ekstraordinært uttak ved Statens naturoppsyn (SNO). Dette var et vedtak og et uttak uten sidestykke i norsk viltforvaltning.

Påvist i Nord-Amerika

Hva var – og fortsatt er – man så redd for?

CWD ble først diagnostisert hos hjortedyr i forsøkshegn i Colorado, USA, på 1960-tallet. Siden år 2000 har smitten økt kraftig blant ville hjortedyr. CWD er nå påvist i 36 delstater i USA og 4 provinser i Canada, men med stor variasjon i forekomst.

Ved smittenivåer over 30 prosent synker bestandene, og i flere områder er det over 50 prosent infiserte dyr.

CWD begrenses gjennom hard lokal avskytning eller uttak av bukk, men tiltakene har startet for sent, de er upopulære, og man har i liten grad lykkes. CWD har fått store konsekvenser for bestander og økonomi, og det ønsker man å unngå i Norge.

Selv om man ikke kjenner til smitte til mennesker, anbefales det å unngå å spise infisert kjøtt. Forvaltningen handler derfor i stor grad også om matsikkerhet.

Som i USA, men ikke fra USA

Funnene av CWD hos villrein i Nordfjella samsvarer i store trekk med kunnskapen fra USA og Canada. Alle infiserte villrein fikk påvist smitte i lymfeknuter, et kjennetegn på prionsykdommer som smitter fra dyr til dyr.

Man antok i starten at smitten kom fra USA, men smitteforsøk på mus har senere dokumentert at det ikke er samme prionstamme (variant) som i USA/Canada. Sykdommen har oppstått uavhengig i Norge.

Et annet interessant funn fra labforsøk er at prionene fra dyr med sporadisk CWD (se faktaboks) gradvis utvikler smittsomhet i gjentatte overføringer mellom dyr. Det er derfor en plausibel teori at smittsom CWD har utviklet seg fra sporadisk CWD i Norge, men at dette er et sjeldent fenomen som kun har skjedd en gang.

Den store nedturen

Uttaket av stammen i Nordfjella var krevende for alle involverte, men ingen nye funn i 2018–2019 førte til en gryende optimisme! Hadde vi virkelig klart å utrydde CWD?

Mattilsynet var imidlertid forsiktige. De krevde større jaktkvoter for å få dokumentasjon på fravær av CWD i tilgrensende bestander, deriblant på Hardangervidda.

I 2019 tok man ut rundt 50 prosent av all voksen bukk på vidda! Å skyte dyr før påvisning av sykdommen var en helt ny tankegang. Det viste seg effektivt for å oppdage smitte, men følelsen av suksess fikk en brutal knekk med påvisning av sykdom hos en bukk på Hardangervidda høsten 2020.

Hardangervidda huser den største bestanden av villrein, og med utveksling av dyr til flere tilgrensende bestander ble sjansen for å utrydde sykdommen dramatisk redusert.

Fra aktiv forvaltning til «vente-og-se»

En ny VKM-rapport pekte på omfattende bukkejakt som et akutt tiltak, også utenfor jaktsesong.

Miljødirektoratet var opptatt av å få lokal aksept for det kontroversielle forslaget. En bredt sammensatt gruppe, inkludert representanter fra Villreinutvalg og -nemnd, jobbet frem en felles anbefaling langt på vei i tråd med VKM-rapporten.

Her blir de døde dyrene i Nordfjella fraktet bort for prøvetagning. Foto: Miljødirektoratet/SNO

Et nytt tilfelle av CWD hos en simle kom uker etter at rapporten var ferdig i september 2022, men det drøyde med en avklaring fra departementene. Så ble det lekket en video til VG som viste skadeskyting av en villrein under uttaket i Nordfjella.

Dagen etter (8. desember 2022) kom en pressemelding fra departementene som stoppet videre uttak utover vanlig jakt på Hardangervidda. Man gikk fra en veldig aktiv og kunnskapsbasert CWD-forvaltning til en «vente og se»-holdning uten overordnede føringer. Basert på et medieoppslag!

Uavklart på Hardangervidda

Tiltakene mot skrantesyke er et forsøk på å redde villreinen på lang sikt. Får sykdommen fotfeste med omfattende miljøsmitte, har vi den «for alltid». Klarer vi ikke å utrydde den, står vi overfor et lite tiltalende scenario med «evig begrensning», slik situasjonen er i USA og Canada.

Samtidig er tiltakene på kort sikt den direkte årsaken til bestandsnedgang, og at villrein for første gang havnet på «Norsk rødliste for arter» over truede arter i 2021. Det er en krevende avveining for enhver politiker.

Det er meget gode nyheter med manglende påvisning tre år på rad (2023–2025) på Hardangervidda! Likevel: Et lavere uttak av dyr disse årene reduserer sannsynligheten for å oppdage nye tilfeller.

Sakte smittevekst og usikkerhet om forekomst er kjente egenskaper ved epidemiologien til CWD. Det kan ta årevis før man når 1 prosent smitte i en bestand, og det er vanskelig å oppdage sykdommen ved lav forekomst. De færreste fagfolk våger derfor å tro at det ikke er slik smitte på vidda.

Reetablering og vedvarende usikkerhet

Hva har ikke skjedd, som vi fryktet ville skje i 2016? Det er blitt testet nærmere 200.000 hjortedyr! Vi har ikke oppdaget smittsom CWD i bestandene av hjort, elg, rådyr eller tamrein. Det er et klart lyspunkt!

Uttaket av villrein i Nordfjella lyktes ikke med å utrydde CWD fra Norge, men det har begrenset forekomsten, om enn til en høy pris. Nordfjella har vært brakklagt siden 2018. Nå står vi endelig overfor reetablering av villrein, men faren for smitteoppblomstring fra miljøsmitte legger en demper på stemningen blant fagfolk.

Vi står overfor et nytt tiår med stor usikkerhet rundt CWD, der de eneste små lyspunktene kommer fra «no news is good news».