5 days ago
18
– Jeg havner mellom barken og veden, sier Terje Haugen.
Han setter seg ned ved kjøkkenbordet, finner frem pennen med den skarpe nålen og stikker seg i fingeren.
Selv om det finnes toppmoderne utstyr, som for lengst har forenklet hverdagen til diabetespasienter, får ikke Haugen dra nytte av det.
Han presser ut en rød dråpe av fingertuppen, mens han rynker på brynene, og måler blodsukkeret på «gamlemåten».
– Vi blir litt glemt, og det synes jeg er urettferdig.
Mandag blir en avgjørende dag for Haugen og flere tusen andre norske pasienter. Flere har imidlertid tatt sorgen på forskudd.
– Blir verre
Haugen ble diagnostisert med diabetes type 2 da han var 20 år gammel.
Det er en kronisk, arvelig stoffskiftesykdom som fører til at kroppen har for høyt blodsukker og for dårlig produksjon av hormonet insulin.
Rundt 250.000 personer i Norge har diagnosen, noe som utgjør omtrent fem prosent av befolkningen, ifølge Helse Norge.
Haugen levde først greit med sykdommen, men for ti år siden måtte han begynne på insulin.
– Sykdommen forverret seg, og har blitt verre for hvert år, sier han.
– 70 ganger i uken
Haugen bor landlig til i Vestby, en drøy halvtimes kjøretur fra Oslo.
Han jobbet som yrkessjåfør, men ble ufør for noen år siden.
Den viktigste jobben han gjør som diabetespasient er å sikre et så stabilt blodsukker som mulig. For Haugen starter det altså med et stikk i fingeren.
– Jeg burde egentlig stikke meg ti ganger om dagen, sju ganger i uken, for å måle blodsukkeret. Det er sytti ganger i uken dét, også kan du gange det med femtito. Du kan tenke deg selv.
Han setter langtidsvirkende insulin om morgenen og kvelden, i tillegg til hurtigvirkende etter måltider ved behov.
– Jeg er jo redd
Fingertuppene til Haugen kan bli harde og ømme, og om han måler ofte, blir ritualet en smertefull prosess, forteller 63-åringen.
– Jeg måler ikke så ofte som jeg burde. Jeg orker ikke. Jeg sjekker innimellom, også måler jeg heller langtidsblodsukkeret regelmessig hos legen, sier han.
Det kan få konsekvenser. Et dårlig regulert blodsukker øker risikoen for en rekke alvorlige komplikasjoner. Han kan miste synet eller beinet, få hjerte- og karsykdommer eller nyresvikt.
– Det er mye å være redd for når man er diabetiker.
Selv om fingerstikk-metoden er pålitelig, gir det bare et øyeblikksbilde av hvordan det står til med blodsukkeret.
– En sensor hadde gjort alt mye lettere, sier Haugen.
Det lille apparatet, som festes i armen, kunne målt blodsukkeret hans hvert femte minutt og varslet han hver gang det var på vei opp eller ned.
– Det hadde gitt meg mye bedre oversikt og kontroll.
Men da han spurte fastlegen sin om han kunne få en sensor, fikk han avslag, forteller Haugen.
– Jeg skjønner at det er dyrt, men konsekvensen blir jo at en hel gruppe faller utenfor.
Skjebnedag
Mandag skal det avgjøres om pasienter med diabetes type 2, som er avhengig av insulin, skal få tilgang til sensor.
– I dag er det nesten umulig for disse pasientene å få en sensor, selv om det ville bedret livskvaliteten og gitt dem en enklere hverdag, sier generalsekretær Britt Inger Skaanes i Diabetesforbundet.
Saken skal behandles av Nye metoder.
Diabetesforbundet er sterkt kritisk til metodevurderingen, som er den faglige vurderingen, som blir gjort i forkant av avgjørelsen.
– Dessverre er det ingenting som tyder på at det vil bli lettere for pasientene i fremtiden heller – snarere tvert imot. Det er skikkelig skuffende, sier Skaanes.
– Det er bare tull
Diabetesforbundet anslår at rundt 50.000 pasienter med diabetes type 2 kunne hatt nytte av en sensor.
– Er ikke det veldig kostbart?
– Rapporten snakker om kostnader og ressursbruk, men de legger feil premisser til grunn. De sier blant annet at pasientene må på sykehus for å få opplæring, men det er bare tull. Det er ikke så vanskelig å bruke en sensor, sier Skaanes.
Hun mener en sensor i praksis ikke er betydelig dyrere enn utstyr til gammeldags fingerstikkmåling.
– Vi mener dette er et stygt eksempel på en skremmende utvikling der økonomi trumfer pasientens beste.
Skaanes kritiserer også rapporten for å ikke vektlegge forebygging i stor nok grad.
– Dårlig regulert diabetes øker risikoen for en rekke senkomplikasjoner. En sensor ville bedret livskvaliteten til den enkelte og forebygget senskader, som ville spart samfunnet for mye penger.
– Kan være nyttig
Det er Direktoratet for medisinske produkter (DMP) som har ansvar for metodevurderingen. Deres jobb er å vurdere kostnaden av et nytt helsetiltak opp mot nytten.
«Målet er alltid å få mest mulig helse igjen for de ressursene helsetjenesten har», skriver områdedirektør Einar Andreassen i DMP i e-post til TV 2.
Han viser til at en sensor kan gi bedre tilpasning av behandlingen, som kan bidra til at pasientene unngår senkomplikasjoner.
«Vår analyse viser at slike sensorer kan være nyttig for noen pasienter. Tiltaket kan altså gi helsemessige gevinster til en høyere kostnad for noen personer med diabetes type 2 som behandles med insulin».
Forholdet mellom nytte og kostnad avhenger imidlertid av om pasientene følger anvisningene fra sensoren og effekten dette kan gi over tid, ifølge Andreassen.
– Trengs mer ressurser
Andreassen viser til at pasientgruppen generelt er eldre og i mindre grad etterlever rutinene for behandlingen.
«Det trengs derfor mer ressurser og helsepersonell for å følge opp pasientene. Vurderingene våre er basert på tilbakemeldinger fra de som kjenner fagfeltet, prosedyrene og pasientene best».
– Bedre blodsukkerregulering reduserer risikoen for senskader, som koster samfunnet masse penger. Er det ikke bedre å forebygge?
«Forebygging av senkomplikasjoner er det viktigste vi har tatt hensyn til i den helseøkonomiske analysen», sier Andreassen.
Han viser til at en sensor kan gi økte helsemessige gevinster til en høyere kostnad for utvalgte personer.
– For disse pasientene vil langsiktige gevinster sannsynligvis oppveie de økte kostnadene for pasienter som krever oppfølging i spesialisthelsetjenesten.
Har et håp
Diabetesforbundet mener at pasientgruppen burde få sensor på blå resept, som finansieres gjennom folketrygden.
– Jeg håper at de som sitter i Nye metoder tør å være kritiske og stille spørsmål til rapporten de har fått. Det er lov å snu.
Ettersom Haugen er uføretrygdet har han ikke vurdert å kjøpe utstyret av egen lommebok.
Å kjøpe sensor uten offentlig støtte koster i dag mellom 800 og 900 kroner, og da varer utstyret i cirka to uker, ifølge Diabetesforbundet.
– Pasienter som har økonomi til det betaler selv for utstyret. Dette forsterker sosiale forskjeller og er uheldig, sier professor og spesialist i indremedisin og endokrinologi, Kåre Birkeland, som leder Diabetesforbundets medisinske fagråd.
Haugen har fortsatt et lite håp.
– Jeg håper de innvilger sensor til alle som ønsker det. Det hadde bedret hverdagen til mange.
English (US)