«Team Pølsa» er et sosialt eksperiment

Vet man egentlig helt hva man begir seg ut på ved påmelding til noe som skal skape TV-underholdning? spør innleggsforfatteren om NRK-programmet «Team Pølsa». Foto: Heiko Junge , NTB

Hva gjør NRK for at dette skal gå bra – ikke bare for seerne, men også for deltagerne?

«Team Pølsa» følger seks barn med ulike utfordringer sammen mot et mål. Det er god TV – rørende, inspirerende og underholdende. Åpenhet rundt psykiske lidelser, som noen av dem har, er jo også bra. Så hvorfor en bismak?

Fordi deltagerne utgjør en dobbelt sårbar gruppe: De er barn, og de har alvorlige utfordringer. Nå skal de bli kjendiser og forbilder på grunn av hvem de er. Alle skal vite hva de sliter med.

Hvilke forutsetninger har de for å takle det? Og hva gjør NRK for at dette skal gå bra – ikke bare for seerne, men også for deltagerne?

Plutselig kjendis

Det finnes påfallende lite forskning om hva kjendisstatus gjør med mennesker. Men det er liten tvil om at rampelyset byr på noen omveltninger i livet.

Det å gå ut på gaten eller spise på restaurant blir ikke det samme som før. Det blir mange blikk, noen peker og hvisker. Folk vil ha en prat eller en selfie.

Å være barn gjør nok ikke inntrykkene mindre. ADHD, autisme eller utviklingsforstyrrelser letter nok heller ikke på byrden.

Manglende åpenhet

Medieoppmerksomhet er en av flere risikofaktorer som Arbeidstilsynet nevner i forbindelse med film- og sceneproduksjoner. Barn under 15 år skal i utgangspunktet ikke arbeide, men unntak gjøres det ved kulturelle opptredener, som «Team Pølsa». I slike tilfeller er arbeidsgiver pliktet til å dokumentere risikovurdering og en handlingsplan som «skal vise hvordan sikkerheten blir tatt hånd om». Dette virker spesielt viktig for «Team Pølsa», hvor deltagernes sårbarhet kompliserer bildet.

Når NRK nå rekrutterer deltagere til en ny sesong, bes de håpefulle søkerne om å sende inn en video samt sensitiv informasjon om seg selv. Informasjon om risiko og tiltak er ikke å finne.

«Men de har jo sagt ja til å være med»

Samtykke er et komplisert fenomen. Deltagerne i «Team Pølsa» er barn, og dermed er det opp til foreldrene.

Samtidig sier barneloven at det skal legges stor vekt på hva barn over 12 år mener.

Hvor enkelt er det å si nei til slikt? Og vet man egentlig helt hva man begir seg ut på ved påmelding til noe som skal skape TV-underholdning?

Et sosialt eksperiment

I mangel av forskningsgrunnlag må vi se til erfaring. NRK har tidligere forsøkt å lage TV-underholdning med utgangspunkt i psykisk sykdom. Det gikk ikke bare bra.

I 2016 gikk Rådet for psykisk helses hederspris Tabuprisen til NRK-serien «Jeg mot meg». I serien fulgte vi mennesker i gruppeterapi hos psykolog Peder Kjøs.

Opplevelsene blant deltagerne varierte, ifølge en studie publisert i 2022. På den positive siden opplevde deltagere at det var fint å kunne dele og inspirere andre. På den negative siden opplevde deltagere ubehag knyttet til det de delte, og en manglende kontroll over hvordan de ble fremstilt.

«Det er kanskje et bra program for dem på utsiden, men for oss som deltok, vet jeg ikke om jeg kan si så mye positivt om det», oppsummerte en deltager.

Ja, «Jeg mot meg» er et annet program enn «Team Pølsa».

Men deltagerne i «Jeg mot meg» var voksne.