Sverige skiller seg ut. De har dyttet ukrainerne inn i svart arbeid.

Ukrainske flyktninger i Sverige svarer i større grad enn i de andre nordiske landene at de lever i fattigdom, skriver innleggsforfatterne. Bildet: Sveriges statsminister Ulf Kristersson og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj avbildet i 2023. Foto: Efrem Lukatsky, AP/NTB

De nordiske landene har gitt ukrainske flyktninger svært ulike rettigheter, og Sverige skiller seg ut. De har dyttet ukrainerne inn i svart arbeid.

Sverige var lenge et av Europas mest liberale innvandringsland. De siste årene har landet gjennomgått et paradigmeskifte, med mål om en mest mulig restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk innenfor internasjonale regler. Ukrainske flyktninger i Sverige har særlig fått kjenne dette på kroppen.

Begrensede rettigheter

I Norge og Danmark (og delvis Finland) har ukrainske flyktninger i stor grad fått de samme rettighetene til økonomisk støtte og integreringstiltak som andre flyktninggrupper.

I Sverige, derimot, har ukrainske flyktninger fortsatt på asylsøkerrettigheter de første tre årene, selv etter at de fikk midlertidig kollektiv beskyttelse. Dette innebar svært lav økonomisk stønad og begrensede rettigheter til språkopplæring og integreringstiltak.

Hvilke effekter ser vi av disse ulike nordiske tilnærmingene? I en nordisk spørreundersøkelse til over 3000 ukrainske flyktninger har vi funnet noen svar.

Drømmescenario for innvandringsrestriktive?

Sverige har mottatt klart færre ukrainske flyktninger enn Norge. Sammenlignet med Norge har også mange flere ukrainere dratt fra Sverige igjen.

Ulike studier indikerer at ukrainske flyktninger i Sverige har høyere arbeidsdeltagelse enn i Norge og i større grad er selvforsørget enn i de andre nordiske landene. Sverige får altså færre flyktninger, flere drar igjen, og flere er selvforsørget.

Et drømmescenario for innvandringsrestriktive stemmer?

Vår studie viser imidlertid baksiden av medaljen av å ha en svært restriktiv integreringspolitikk med minimumsrettigheter, slik Sverige har hatt for ukrainske flyktninger.

Ett tydelig funn

Ukrainske flyktninger i Sverige svarer i større grad enn i de andre nordiske landene at de lever i fattigdom. De gir også markant dårligere vurderinger av hvordan det svenske mottakssystemet og offentlige tjenester har fungert enn i nabolandene.

Men viktigst av alt – færre rettigheter øker risikoen for utnytting og svart arbeid.

Å få nøyaktige tall på omfanget av svart arbeid og utnytting er krevende. I våre intervjuer med og spørreundersøkelser blant ukrainske flyktninger i de fire nordiske landene er det likevel ett tydelig funn: Når vi spør om de er blitt tilbudt jobb eller har jobbet i det uformelle arbeidsmarkedet, svarer de ukrainske flyktningene i Sverige dobbelt så ofte både at de selv – og andre ukrainske flyktninger – har gjort det, sammenlignet med respondenter i Norge, Danmark og Finland.

Skaper en risiko

I intervjuene kobles dette ofte til den lave økonomiske støtten som de har mottatt: «Hvis vi hadde mulighet til å ha en jobb med kontrakt, ville de fleste valgt det. Men siden vi bare prøver å overleve, er hovedproblemet hvordan vi skal få endene til å møtes.»

Svært lave stønader og minimumsrettigheter kan potensielt føre til færre ankomster og at flere blir selvforsørget. Men vår studie viser også hvordan nød og usikkerhet skaper en risiko for at sårbare grupper blir utnyttet.

Hvis flere søker til det uformelle arbeidsmarkedet, utfordrer det også den nordiske arbeidslivsmodellen som bygger på et organisert arbeidsliv.

Minimumsnivå kan ha uønskede konsekvenser

I Norge er det nokså tverrpolitisk enighet om å ha en regulert og bærekraftig asyl- og innvandringspolitikk.

De siste tre årene har Norge tatt imot rekordhøye ankomster fra Ukraina, noe som har ført til sprengt kapasitet i kommunene. Et mye debattert spørsmål det siste halvannet året har vært frykten for at Norge skal være et for attraktivt land for ukrainske flyktninger, noe som har ført til innstramninger i deres rettigheter.

I slike situasjoner vil politikere ofte se til andre land og for eksempel fremsnakke Sveriges restriktive retning.

Men å gå til et minimumsnivå når det gjelder rettigheter og økonomisk bistand kan ha uønskede konsekvenser. Da kan en allerede sårbar gruppe havne på siden av det organiserte arbeidslivet og samfunnet – og på sikt bli en utfordring for land som baserer seg på et egalitært og organisert arbeidsliv.