Sveitseren har lagt handlingen til Stavanger og et lokalt datasenter

Det er alltid en begivenhet når Christian Kracht gir ut bok. For oss her vest er det ekstra stas at handlingen i hans nyeste roman svinger innom våre trakter.

Forlaget Pelikanen i Stavanger har gitt ut sju bøker av Christian Kracht på norsk. Foto: Christine Olsson / TT / NTB

Christian Kracht: Air. Roman. 194 sider. Oversatt av Sverre Dahl. Pelikanen Forlag.

Utgitt på lokale Pelikanen Forlag, tar denne boka oss med på en reise som starter i det gjenkjennelige, men som ender et sted langt, langt bortenfor all fornuft.

Vi møter Paul, en sveitsisk forfatter bosatt på Orknøyene. Han lever et liv preget av en nesten aggressiv estetisk sans. Han omgir seg med nøye utvalgte objekter – eklektiske malerier, det hippe livsstilsmagasinet Küki. Han gremmes ved tanken på fargerike sykkelhjelmer. En gang i uken trosser han vær og vind og sykler en time for å kjøpe brød fra øyas eneste surdeigsbakeri. Kracht er en mester i å beskrive denne moderne tomheten, hvor overflaten er alt. Det er en bitende satire over vår tids besettelse med det «autentiske», som når Paul reiser til Stavanger for å finne den perfekte hvitfargen til et gigantisk datasenter inne i fjellet.

Så langt, så bra. Men det er her boka tar en vending som vil få en del lesere til å gni seg i øynene. Idet en geomagnetisk solstorm treffer jorden og slår ut teknologien, oppløses realismen. Paul transporteres til en parallell virkelighet som minner mistenkelig om et oljemaleri av Merlin og Lancelot som hang på Pauls vegg hjemme, og til dels også Brødrene Løvehjerte (som også nevnes i en bisetning tidlig i boken).

I denne nye verdenen er den kuraterte magasinlivsstilen byttet ut med brutal overlevelseskamp. Her møter de den unge jenta Ildr, en skikkelse som blir sentral for Pauls ferd i dette fremmede landskapet. Kontrasten er total: Fra å diskutere nyanser av hvitt i en klimakontrollert fjellhall, står Paul plutselig midt i en primitiv krig mot en ond hertug og hans håndlangere.

Dette partiet er bokas mest fascinerende. Skildringen av Pauls relasjon til Ildr er tidvis rørende, om enn smått absurd. Det er som om Kracht vil vise oss hva som ligger under den polerte overflaten vår: en rå, mytologisk og voldelig natur. Paul, med sine moderne duppedingser fra nåtiden, forvandles til en slags trollmann. Dialogene med Ildr bærer preg av en sårhet som ellers mangler i boka: «Vil du gjøre meg frisk igjen? – Jeg tror ikke jeg kan det.».

Språket er utsøkt ivaretatt av Krachts faste oversetter til norsk, Sverre Dahl. Setningene er presise og klinger godt. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det hele er litt for kontrollert. Selv når verden raser sammen og vi befinner oss i en mytisk parallellverden, føles det litt som en intellektuell øvelse.

Og her ligger også bokens fremste problem. Det er en roman som er så opptatt av overflater, av ting, og av estetisk distanse, at den står i fare for å bli nettopp det den kritiserer: en vakker, men hul gjenstand. Karakterene føles ikke helt som mennesker av kjøtt og blod, men som brikker i et intellektuelt spill.

«Air» er en roman som tør å være rar, og som tør å stille store spørsmål om hva som er ekte og hva som er drøm. Det er vakkert, rart og tidvis briljant, men du skal være forberedt på en leseopplevelse som krever at du slipper taket i virkeligheten.