Byens skytshelgen viste godhet og omsorg for dem som strevde, la oss inspirere av St. Svithun!

DEBATT: På tampen av Stavangers 900-årsjubileum kan det passe å reflektere litt over byens skytshelgen, St. Svithun.

De gamle fortellingene om byens skytshelgen kan være en inspirasjon til å ha god enkelhet og enkel godhet som sentrale verdier videre for byen og bispedømmet vårt. Foto: Fredrik Refvem

Dette året har gitt oss veldig mye. Noe av det er vakker nyskrevet og urframført musikk av Domkirkens kor. I tillegg har vi fått interessant og spennende formidling om Domkirkens og byens historie. Med et tablå på byfesten pinseaften levendegjorde St. Svithun katolske menighet prosesjonen med biskop, helgenskrin og helgenbilde fra middelalderens St. Svithun-feiring. Og i høst kom et nytt relikvieskrin til denne menighetens kirke.

Den hellige Svithuns festdag i Stavanger er 2. juli, og dagen har navnet Svithunvaka eller Syftesok. I middelalderen varte feiringen et døgn, og startet om ettermiddagen 1. juli. I år ble en del av tekstene for dette døgnet lest i norsk oversettelse, i Domkirken kvelden 1. juli.

Men sangene og lesningene til disse tidebønnene for Syftesok kan godt få noe mer oppmerksomhet.

Her forekommer også navnet Stavanger for første gang i en trykt tekst!

En av de første sangene, en antimon, kan oversettes slik:

«Gled dere, folk i Winchester, fryd dere, Stavangerfolk, når solens kretsløp bringer festen for skytshelgenen vår tilbake. Hans navn er Svithun, sterk i tro og dåd. Ved sine gode livsgjerninger steg han opp til de himmelske saler.»

Nidarosbreviariet

Erkebiskop Erik Valkendorf fikk i 1519 trykt to bøker med liturgiske tekster til bruk i hele det store Nidaros erkebispedømme. Latin er kirkespråket. Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, ble alle bøker kopiert for hånd. Men disse to bøkene er de første som ble trykt på norsk initiativ.

Det var Breviarium Nidrosiense, også kalt Nidarosbreviariet, som inneholder tekster som skal synges i de 7–8 tidebønnene gjennom døgnet. Missale Nidrosiense, Nidarosmissalet, viser tekstene til bruk i messefeiringen.

Tekstene i Nidarosbreviariet står kronologisk til bruk gjennom året. Første halvdel av boka gjelder tidebønnene på kirkeårets dager, fra advent og jul, gjennom vår, sommer, høst til neste advent. Andre halvdelen dekker helgenfestene. Det starter med Andreasmesse 30. november, så kommer festdagene på rekke og rad. For eksempel Marimesse 25. mars, jonsok 24. juni, og olsok 29. juli, for å nevne noen kjente. Her er det sanger til hver helgenfest, og utdrag fra helgenlegenden.

Men utenom denne rekkefølgen, nesten bakerst i dette Nidarosbreviariet, finner vi disse tidebønntekstene, tydeligvis til bruk i Stavanger. De er mer detaljerte og lengre enn for de fleste andre helgenene kirken feiret festdagene til.

Her oppfordres Stavangerfolk til å glede seg over skytshelgenen sin. I sangtekstene videre hylles han for sin ydmyke livsførsel og sine gode gjerninger. Og i ni avsnitt i natt-tidebønnene skal sentrale deler av legenden om ham leses høyt.

God enkelhet, enkel godhet

Svithun var biskop i Winchester i England midt på 800-tallet, mens han som ble vår Harald Hårfagre, kriget for å samle Norge til ett rike. Svithuns biskopgjerning var i et område som ofte ble herjet av skandinaviske vikinger. Legenden beskriver hvordan han anstrengte seg for å hjelpe mennesker i nød. Den forteller om Svithuns liv, levd «i god enkelhet og enkel godhet» («in bona simplicitate et simplici bonitate»).

Noe av arven fra St. Svithun for Stavanger bispedømme er jo dette, som også St. Svithuns katolske menighet har omfavnet på en nydelig måte: Disse spesielle tekstene skrevet til bruk i byen her, og gjengitt i Nidarosbreviariet fra 1519. Det er naturligvis middelalderens fortellinger, og må leses som det.

Men Den hellige Svithun holdes fram som et ideal, som en som viste godhet og omsorg for dem som strevde. Sånn kan disse gamle fortellingene om byens skytshelgen være en inspirasjon til å ha nettopp god enkelhet og enkel godhet som sentrale verdier videre for byen og bispedømmet vårt. 

Når det går mot jul, når selve jubileumsåret er til ende, og nye dager kommer.