Det er fint å være opptatt av akademisk frihet. Men debatten bør baseres på fakta og være saklig.
Publisert: 27.03.2025 15:00
«Der det er propaganda er det krig,» sa den russiske nobelprisvinneren Dmitrij Muratov da han besøkte Norge i 2022.
Effekten av russisk propaganda og desinformasjon er vi alle blitt kjent med de senere årene. Propaganda er en forutsetning for angrepet på Ukraina.
Få vestlige akademikere er mer synlige i statlige russiske medier og deres nettverk av tilknyttede kanaler over hele verden enn professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Et googlesøk på navnet hans ga om lag 900 treff på russiskspråklige nettsider og halvparten for USN bare den siste måneden. Utspillene hans er omtrent identiske med Kremls talepunkter.
Genuin bekymring
Demokratiske aktører har et ansvar for å forsøke å motvirke propaganda, forstått som vinklet, villedende og manipulativ informasjon som tjener en bestemt politisk hensikt. Helsingforskomiteen har vært opptatt av dette siden vi så hvordan propaganda var en forutsetning for folkemordene i Bosnia og Rwanda.
Av den grunn har Helsingforskomiteen kritisert Diesen.
Dette faller professorene Frode Helmich Pedersen og Gisle Selnes tungt for brystet. De har møtt motbør etter å ha undertegnet et akademikeropprop mot Helsingforskomiteen i forrige uke, men står fast ved at Helsingforskomiteen bedriver «personforfølgelse av Glenn Diesen» og «befinner seg hinsides spillereglene for offentlig debatt».
Underskriverne hevder at oppropet er et prinsipielt forsvar for Diesens akademiske frihet, og tar ikke stilling til innhold og bruk av Diesens ytringer. Det er en luksus vi ikke unner oss.
Helsingforskomiteen er genuint bekymret for effekten av propaganda. Av den grunn skrev vi brev til USN etter å ha utfordret Diesen direkte ved flere anledninger. Diesens svar til oss var å kalle oss «brunskjorter». Dette bidrar etter vårt syn ikke til redelig og rasjonell debattkultur.
Feilaktige og upresise påstander
«En relevant innvending mot oppropet måtte ha dreid seg om at det vi påstår ikke stemmer», skriver Pedersen og Selnes. Her er vi helt enige.
Oppropet er basert på feilaktige og upresise påstander som ser ut til å stamme fra Diesens egen Substack-blogg. Den norske Helsingforskomité har ikke anmodet om scenenekt av Diesen, slik oppropet hevder. Da Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved USN ba oss delta i debatt med Diesen, stilte vi opp.
Oppropet hevder at «representanter for Helsingforskomiteen angivelig (har) lagt ut et bilde av hans hjem på sosiale medier» etter at Diesen hadde blitt rådet av politiet om å skjule privatadressen sin. I den sammenhengen virker det som om at vi har ønsket å avsløre hvor han bor. Det er en alvorlig påstand, og det stemmer ikke.
En ansatt hos oss som var Facebook-venn med Diesen, delte videre en boligannonse som Diesen selv hadde lagt ut. Man skulle nesten tro at Diesen bevisst feiltolker denne vennlige handlingen for å skape et fiendebilde av oss.
Vi har ikke «oppfordret hans arbeidsgiver USN om å si ham opp», slik oppropet hevder. I et brev til USN skrev vi tvert imot at «Helsingforskomiteen hverken (har) ment at Diesen skal miste jobben eller at han bør ‘kanselleres’».
Men vi mener at det er vår plikt å varsle om Diesens virke som aktør i Russlands strategiske kommunikasjon, og hvordan USNs navn brukes til å legitimere denne virksomheten. Hva USN eventuelt vil gjøre med informasjonen, er opp til dem.
Etterlyser saklighet og fakta
Selnes og Pedersen nevner ingen flere konkrete eksempler på «personforfølgelse», men slår fast at vi benytter oss av «utilbørlige metoder». Så sterke påstander bør etter vårt syn belegges.
Har ikke Selnes og Pedersen brydd seg med å sjekke opplysningene i oppropet? De gjengir mer eller mindre ordrett påstander som Diesen har fremsatt i lengre tid. At påstander gjentas, gjør dem ikke riktigere.
Til forskjell fra Russland er det ytringsfrihet og akademisk frihet i Norge. Helsingforskomiteen har brukt disse frihetene til å kritisere Diesen. Jeg har forståelse for at dette kan oppleves tungt for ham, men akademisk frihet innebærer også ansvar. I Norsk offentlig utredning (NOU) 2022:2 om akademisk ytringsfrihet uttrykte Kierulf-utvalget det slik:
« ... den akademiske ytringsfriheten innebærer [også] et akademisk ytringsansvar. Det har to sider. Akademikere har for det første et ansvar for å forholde seg til de vitenskapelige kvalitetsnormer som gjelder på feltet deres og de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning.
For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre akademikere holder seg til disse normene, for eksempel i form av fagfellevurderinger og fremsettelse av alternative hypoteser, eller ved imøtegåelse med motargumenter i debatt. Dette ansvaret er ikke rettslig, men faglig.»
Det er fint at Pedersen og Selnes er opptatt av akademisk frihet. Det er Helsingforskomiteen også. Men jeg ser helst at debatt om et så viktig spørsmål er basert på fakta, og følger «de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning», slik Kierulf-utvalget oppfordret til.