Stortinget snur de siste steinene i trygdeskandalen. Det er det grunn til å glede seg over.

At det nå gis innsyn i rapporten, er også viktig for tilliten til opprydningen etter trygdeskandalen, skriver innleggsforfatterne. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Det er det grunn til å glede seg over.

Høsten 2020 begjærte vi innsyn i en rapport som inneholdt en juridisk utredning foretatt av en gruppe ansatte i flere departementer i 2014. Dette ble første etappe i en innsynssak som savner sidestykke i norsk historie.

Vi mente at rapporten kunne kaste lys over trygdeskandalen. Flere tusen syke personer ble urettmessig fratatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger. Mer enn 50 personer ble straffedømt og frihetsberøvet kun fordi de hadde oppholdt seg i Sverige, Danmark eller andre EØS-land uten å søke på forhånd.

Kreve rapporten utlevert

Innsynskravet ble avvist av Kongen i statsråd i februar 2021. Senere har kontroll- og konstitusjonskomiteen bedt om innsyn i denne 2014-rapporten. Et mindretall på Stortinget har fremmet forslag om at Stortinget skal kreve rapporten utlevert.

Ofrene for trygdeskandalen har, etter flere rettsprosesser, fått innsyn i begrensede deler av rapporten. Enkeltpersoner som hadde vært ulovlig fengslet, måtte ta byrden med å kreve rapporten fremlagt som del av rettssaker om deres erstatningskrav.

Dommerne sørget for at deler ble tilgjengelig for partene, og disse delene er også kjent for offentligheten etter at Aftenposten publiserte dem. En egen nemnd oppnevnt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet for å behandle ofrenes erstatningskrav har også krevd innsyn i rapporten for å kunne ta stilling til statens erstatningsansvar, men departementet og regjeringen har avvist kravet.

Viderefører åpenhet i alvorlige saker

Både Høyre og Arbeiderpartiet har, i regjering, blokkert for innsyn og åpenhet i en sak der styringssvikt har fått alvorlige konsekvenser for flere tusen personer.

At skiftende regjeringer har hindret innsyn og åpenhet i en slik sak, er heldigvis et avvik fra tidligere praksis.

Når Stortinget nå tvinger frem mer åpenhet, kan det derfor leses som en klar beskjed til nåværende og fremtidige regjeringer: I saker der styringssvikt har fått alvorlige konsekvenser, skal interne dokumenter og rapporter fortsatt deles med Stortinget, når Stortinget mener det er behov for full åpenhet.

At det nå gis innsyn i rapporten, er også viktig for tilliten til opprydningen etter trygdeskandalen. Da feilen ble offentlig kjent, var politikernes gjennomgangstone at «alle steiner skulle snus». Særlig for dem som ble rammet av feilen, må det ha virket paradoksalt da nemnden som departementet etablerte for å behandle deres krav på erstatning, ikke fikk innsyn av det samme departementet i den informasjonen nemnden selv mente den trengte.

Hva kan åpenheten bety?

De delene av rapporten som allerede er kjent for offentligheten, viser at den omhandler vurderinger av EØS-avtalens betydning for en rekke trygdeytelser. Ikke bare sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger, som sto på spill i trygdeskandalen. Men innholdet i disse vurderingene har altså hittil ikke vært kjent for andre enn departementene.

Hvilken betydning kan det ha at Stortinget får tilgang til noe tinget ikke har hatt tilgang til tidligere?

Det vi vet, er at EØS-reglene ikke bare har betydning for de ytelsene trygdeskandalen gjaldt. Vi vet også at myndighetene har gjort feilvurderinger av EØS-reglenes betydning for barnetrygd, utvidet barnetrygd, kontantstøtte og stønad til enslig mor eller far, og refusjon av utgifter til tannbehandling i utlandet.

Nylig har Høyesterett også bedt Efta-domstolen uttale seg om EØS-reglenes betydning for regler om opptjening av rett til trygdeytelser (trygdetid).

Er det risiko for ytterligere feil? 2014-rapporten kan gi informasjon både om hvorvidt noen av de feilvurderingene som nå er avdekket, har vært kjent tidligere, og om det er gjort vurderinger som kan peke mot risiko for ytterligere feil. For Stortinget er begge deler vesentlig. Betydningen strekker seg ut over selve trygdeskandalen.

Stortingets ansvar for kontroll og lovgivning

Stortinget skal kontrollere regjeringen. Men hvordan skal kontrollen med alle EØS-feilene på trygdefeltet kunne utøves uten tilgang til de EØS-rettslige vurderinger som har vært foretatt?

Tilgang til 2014-rapporten er derfor nødvendig for Stortingets kontrollvirksomhet, ikke bare i trygdeskandalen, men av EØS-arbeid som helhet.

Stortinget har også et ansvar for lovgivningen. Hvordan skal dette ansvaret kunne ivaretas uten å kjenne de vurderingene som har vært foretatt av om lovgivningen eller mulige endringer kan være i strid med EØS-avtalen? På den bakgrunn er tilgang til 2014-rapporten også nødvendig for Stortinget som lovgiver.

Lærdommer

Vår forskning viser at det har betydning hvilke begreper man bruker når man skal vurdere forholdet mellom EØS-regler og norsk rett. Er målet med rettslige vurderinger kun å kartlegge «handlingsrom» og vurderinger av «prosessrisiko», eller vurderes også omfang og konsekvenser av mulige feil?

Pr. i dag vet vi og Stortinget lite om hvordan regjeringen og departementene har vurdert forholdet mellom EØS-regler og norske trygderegler, utover at vurderingene i mange spørsmål har vært feil, og at feilene har hatt alvorlige konsekvenser for mange.

Skal vi lære noe av disse feilvurderingene, er det en forutsetning at vurderingene i hvert fall blir tilgjengelige for Stortinget. Det er derfor grunn til å glede seg over at Stortinget nå omsider snur de siste steinene i trygdeskandalen.