Stavangers 900 år er summen av tusenvis av små liv. Akkurat som våre egne

DEBATT: I feiringen av byen Stavangers 900-årsjubileum er det også anledning til å løfte fram det mindre synlige, historiene om menneskene og stedene som ikke alltid fikk plass i de offisielle fortellingene.

Innsenderen har skrevet bok om Klinkenbergbakken. Hun mener byjubileet er en fin anledning til å løfte fram glemte steder, og minne oss selv på at byen er bygd på mange slags liv – ikke bare de som fikk plass i historiebøkene.

I feiringen av byens storhet og lange levetid, er det lett at de små fortellingene faller utenfor. En av dem handler om Klinkenbergbakken. En gate som lå bratt og kronglete ned fra Løkkeveien, og som huset vanlige folk i over 200 år. I dag er den borte. Sanert og glemt av mange. Men også denne gaten er en del av Stavangers 900 år.

Det var ikke byens fiff som bodde i bakken, men ganske alminnelige, hardtarbeidende mennesker. De bodde tett i en bakke som anla seg selv nedover den bratte skrenten, etter hvert som husene ble reist tidlig på 1800-tallet og utover; og den var i bruk helt fram til 1969 da den rett og slett forsvant fra kartet – men den er fortsatt en del av Stavangers historie.

Tjenestepiker og husholdersker

Gjennom mitt arbeid med Klinkenbergbakkens historie har jeg kommet tett på livene til menneskene som bodde der. Jeg får vite om mødre som blir enker i ung alder, og om sjøfolk som forsvinner på havet. Enkeltskjebner peker seg ut, som Jens og Elen Egenes, som bodde i «huset midt i bakken». Han og Elen mistet fire barn mellom 1807–1815 – et vitnesbyrd om de harde vilkårene i samtiden. Slike historier minner oss om at tap var en del av hverdagen.

Samtidig kommer også lyspunktene fram, som Stavangers første seilregatta og om barn som betrakter båtene med store øyne. Stavanger Museums første preparant, Thore Watne, bodde i Klinkenbergbakken 5, fra 1870 -tallet. I Nedre Kleiegate 27 følger vi Olava Monsen som startet som tjenestepike for Alexander Kielland og ble bestyrerinne på Stavanger Dampkjøkken rundt 1916. Eller gutten som fikk Kielland-familien som faddere i 1879, fordi moren, Elen Klinkenberg arbeidet som husholderske på Ledaal. Dette sier noe om hvordan grensene mellom samfunnslag noen ganger ble brutt, og hvordan arbeid kunne knytte mennesker fra ulike miljøer tettere sammen. Det gir et innblikk i hvordan ulike samfunnslag levde tett på hverandre, og hvordan folk fra bakken var vevd inn i byens utvikling.

Tett på sjøen, tett på hverandre

Som så mange andre steder i byen på denne tiden jobbet de fleste menn fra Klinkenbergbakken i sjørelaterte yrker. Skippere, styrmenn, matroser og seilmakere. De levde tett på sjøen – og på hverandre. Fra rundt 1900 og fram til gaten ble revet, ser vi at beboerne får mer spesialiserte yrker og fagutdanning.

Som eksempler kan nevnes skomaker Karl J. Skjæveland, fra Høyland, med verksted i Klinkenbergbakken 5 fra 1913. Han spesialiserte seg på å lage sko for folk med deformerte føtter – et håndverk som krevde både kunnskap og empati. I nummer 3 bodde Knud Jensen Nygaard, som i 1891 åpnet butikk i bakken, og fikk tilnavnet «Pine-Knud», fordi han aldri ga kundene et eneste gram mer enn det som var bestilt. Karen Klinkenberg og Marius Tjølsen kjøpte nummer 10 i ca. 1900. Marius førte ferskvann ut til skipene i havnen, et arbeid han delte med Karens onkel i Nedre Kleivegaten 29. Barn lekte i terrassehagene, bakkene og smauene. De bygde hytter, sprang mellom husene, og delte skolevei. Gaten var trang og bratt, men fellesskapet var sterkt.

I 1960-årene ble Klinkenbergbakken jevnet med jorden. Fremtiden krevde plass – til bl.a. svømmehall, kjøpesenter og mer modernitet. I dag finnes det ingen synlige spor igjen av gaten. Det eneste som vitner om den er gamle bilder og minnene til dem som vokste opp der. Gaten rommet byens hverdagsliv i konsentrert form. Resultatet av arbeidet mitt med gaten har jeg samlet i boken Klinkenbergbakken – et levende miljø i 170 år.

Hva er en by uten folk?

Det er nettopp i jubileumsåret vi må hente fram slike historier. Vi har nå muligheten til å vise at Stavangers 900 år ikke bare handler om det storslåtte, men også om det hverdagslige. Vi kan bruke anledningen til å løfte fram glemte steder som Klinkenbergbakken og minne oss selv på at byen er bygd på mange slags liv – ikke bare de som fikk plass i historiebøkene.

For hva er egentlig en by uten menneskene som lever i den? Hverdagslivet og det alminnelige slitet? Hva skjer når vi river ikke bare husene, men også minnet om dem som bodde der? Vi trenger ikke være imot utvikling, men vi bør ha respekt for fortiden – for alt det som har vært med på å forme oss.

Klinkenbergbakken er ikke lenger en gate du kan gå gjennom. Men du kan lese om den, høre om den, og forstå hva den betydde. Og slik kan den leve videre – som en påminnelse om at Stavangers 900 år er summen av tusenvis av små liv. Akkurat som våre egne. Klinkenbergbakken er en del av dette, og minner oss om at selv det som er revet, kan få nytt liv gjennom historiene vi velger å fortelle.