Stavanger har et rustbelte med fattigdom

GJESTEKOMMENTAR: Tallene i den siste levekårsundersøkelsen viser et klart geografisk fattigdomsbelte i Stavanger.

Fattigdomsbeltet i Stavanger strekker seg fra Mariero i sør, via østlige deler av Storhaug, til Bakkeland i nord, skriver Kristin Hoffmann. Foto: Jon Ingemundsen

I flere artikler har NRK omtalt den norske fattigdommen. Tall fra SSB, helt ned til nabolagsnivå, viser et sammenhengende belte med betydeligere dårligere levekårskår enn ellers i landet: Fra Agder og rundt Oslofjorden, gjennom deler av Innlandet og til Østfold, ifølge NRK.

Før var det industri i store deler av dette beltet. Nå er mye borte. Vi kaller området det norske rustbeltet – et navn lånt fra USA der nedlagt industri har gitt folk dårlige levekår,» heter det i NRK-reportasjen – basert på tall som ikke tidligere har vært offentlige.
Stavanger har sine egne levekårstall brutt ned på små, avgrensede geografiske områder. Den såkalte Levekårsundersøkelsen måler en rekke indikatorer som blant annet inntekt, trangboddhet, kriminalitet, rusmisbruk, arbeidsledighet og utdanningsnivå. Analysen avdekker de områdene i byen som har størst risiko for opphopning av dårlige bo- og oppvekstvilkår.

Illustrasjon: Kartet viser andelen personer i husholdninger med de laveste inntektene. Jo mørkere farge, jo høyere andel. Hentet fra Levekårsundersøkelsen 2024.

Bitt seg fast

I flere år har utbredelsen av fattigdom i Stavanger blitt beskrevet som geografisk spredt, uten noe tydelig mønster. Da tidligere ordfører Christine Sagen Helgø presenterte levekårsundersøkelsen i 2012, sa hun at Stavanger kommune ikke hadde noen øst-vest problematikk, men; «en struktur som fremstår som et lappeteppe med ujevn fordeling».

Den gang ble det varslet et områdeløft for å bedre situasjonen i de mest utsatte sonene; Badedammen, Sentrum, Emmaus og Lervig i Storhaug bydel. Siden har også Hillevåg bydel fått et områdeløft. Til tross for dette er det likevel slik at den største andelen innbyggere i lavinntektshusholdninger (inntekt under 50 prosent av EU-medianen) befinner seg i nabolag i de samme to bydelene, ifølge levekårsrapporten fra i fjor.
Selv om det er spredte flekker på kartet over de levekårssonene som har den høyeste andelen innbyggere i lavinntektshusholdninger, viser tallene et sammenhengende, geografisk fattigdomsbelte i Stavanger. Dette strekker seg fra Mariero i sør, via østlige deler av Storhaug, til Bakkeland i nord. I det samme beltet er andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn blant de høyeste i kommunen. I 2022 utgjorde innvandrere 33 prosent av befolkningen i Sentrum og Kvalaberg levekårssoner. Langs det samme beltet bor også den høyeste andelen innbyggere som mottar økonomisk sosialhjelp – altså mennesker som ikke selv er i stand til å sørge for sitt eget livsopphold.

Nedlagt industri

Sonene i «rustbeltet» har blant annet til felles å ha bestått av – eller være i umiddelbar nærhet til – nedlagte fabrikker og industri. Det er industritomtene som er blitt – og stadig blir – bygget ut; i all hovedsak med blokkbebyggelse og enkeltutbygginger av store leilighetskompleks. Her er nabolagene med flest husholdninger i leieboliger i kommunen. Her er også flytte-andelen blant de høyeste i kommunen. Langs det samme strekket er det – ikke overraskende – den høyeste prosenten ett- og toromsleiligheter i Stavanger. Spørsmålet må fortsatt være om boligplanleggingen i byen er egnet til å motvirke den nye fattigdommen. I noen områder innenfor beltet har andelen barn i fattige familier økt og hatt en negativ utvikling fra 2020 til 2022. I Sentrum bodde hele fire av ti barn i familier med lavinntekt (under 60 prosent av EU-medianen) i 2022 – mot 35,1 prosent i 2020.

USA-tendens?

Når så er sagt, er det geografiske bildet ikke like tydelig på andre indikatorer som måler levekår. Mønsteret er ikke å se på andelen barn med barnevernstiltak, eller andelen personer mellom 18 og 66 år som mottok arbeidsavklaringspenger. Like fullt viser forskning at nabolagene som unger vokser opp i, har stor betydning for hvilke muligheter de har seinere i livet.
Har gammel fattigdom blitt til ny? Hva kan fattigdomsgeografien i Stavanger kaste lys over, og er tendensen den samme som i landet ellers – og i USA?