Statsborgerskap bør ikke ha en light-variant

Når Regjeringen foreslår endringer i statsborgerloven, bør det ikke gjøres på måter som har så store prinsipielle konsekvenser skjult mellom linjene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ørn E. Borgen/NTB

Regjeringens forslag bidrar til å skape et A-lag og et B-lag av norske statsborgere.

Regjeringen vil stramme inn i innvandringspolitikken og har en rekke forslag på vei. Uavhengig av hva man mener om innstramninger i innvandringspolitikken generelt, er to av ideene fra regjeringen verd å legge merke til. De virker ikke så dramatiske på overflaten, men kan i sum rokke ved betydningen av et norsk statsborgerskap.

Det første forslaget er at det skal bli mulig å ta norsk statsborgerskap fra personer som begår alvorlig gjengkriminalitet, dersom de har dobbelt statsborgerskap. Problemet er ikke at det vil ramme de gjengkriminelle, men at en slik endring bidrar til å skape et A-lag og et B-lag av norske statsborgere, som etter hvert kan bre om seg.

Staten kan ikke frata noen statsborgerskapet dersom det ville gjort dem statsløse, siden vern mot statsløshet er nedfelt i Folkeretten. Så da Norge åpnet for dobbelt statsborgerskap i 2020, slik de fleste andre land allerede hadde gjort, økte antall personer som i teorien kunne miste sitt norske statsborgerskap. Men denne muligheten var begrenset til mennesker som var dømt for krigsforbrytelser, landssvik, spionasje og terror – altså forbrytelser som kan sees som brudd med statsborgerskapsbåndet mellom borger og stat som sådan.

Veien ligger åpen

Gjengkriminalitet er åpenbart et alvorlig problem, og det er viktig at staten vurderer hvilke virkemidler som kan utgjøre en forskjell. Men det er vanskelig å se at gjengkriminalitet er prinsipielt knyttet til statsborgerskap, mens for eksempel voldtekt ikke er det. Når man tar skrittet bort fra de spesielle stats-relaterte forbrytelsene som loven allerede dekker, ligger veien ganske åpen for en stadig lengre liste av lovbrudd som fører til tap av statsborgerskap.

Derfor er regjeringens forslag et skritt i retning av to parallelle rettssystemer, der personer som har dobbelt statsborgerskap straffes hardere. Betydningen av norsk statsborgerskap blir utvannet når de som av gode grunner også har et annet statsborgerskap, i praksis får en light-variant av det norske statsborgerskapet.

Man kan påpeke at de som rammes direkte, uansett er mennesker som har begått alvorlig kriminalitet. Men statsborgerskapets betydning og egenskaper vil forandres for alle nordmenn som er doble statsborgere. Poenget med å tillate dobbelt statsborgerskap var ikke at de som bruker denne muligheten, skal få sitt norske statsborgerskap degradert.

Regjeringens forslag går i retning av et samfunn der de aller fleste norske statsborgere vil få sin tilmålte straff for alvorlig kriminalitet, mens et mindretall i tillegg vil få fratatt alle de rettighetene statsborgerskapet gir.

Hvor lenge må du ha bodd i Norge?

Det andre forslaget som er verd å legge merke til, gjelder hvor lenge man må ha bodd i Norge for å bli statsborger. I dag må man ha bodd her i åtte av de siste elleve årene. Forslaget er at det i stedet skal kreves åtte års sammenhengende botid. Dette kan se udramatisk ut, men det har en skremmende bakside.

Man er ikke mindre skikket til å bli norsk statsborger dersom man for eksempel tar en mastergrad i utlandet, får et års arbeidserfaring fra et annet land, flytter sammen med en kjæreste en periode der hvor vedkommende bor, eller velger å bo et år hos sine gamle foreldre mot slutten av deres liv.

Slike utenlandsopphold kan man kanskje få til innenfor rammen av å bo åtte av de siste elleve årene i Norge, selv om det kan by på utfordringer. Men med et krav om åtte års uavbrutt botid vil det fort bli umulig. Alternativet blir at man må vente opptil åtte nye år med å bli norsk statsborger, uten at det tjener hverken samfunnet eller den enkelte.

Botidskravet er allerede strammet inn, kravet om å først og fremst bo i Norge er allerede «strengt». Hva som motiverer en ytterligere regelendring, er uklart. Det blir vanskeligere for de som ønsker å bli statsborgere, men uten at det reflekterer ulikhet i det reelle grunnlaget for å bli det.

En misforståelse

Forslaget kan synes motivert av å tro at man blir mer norsk ved å kutte båndene til andre land. Slik er det ikke. Gjennom vår forskning har vi sett at noen innvandrere har sterk tilknytning både til Norge og til sitt opprinnelsesland, mens andre er svakt forankret begge steder. Tilhørighet og deltagelse i det norske samfunnet forutsetter ikke at man kutter bånd til landet man kommer fra.

Regjeringens pressemelding kan også tyde på en annen mulig motivasjon, som ikke vil være bedre. Teksten kan tolkes som at man ønsker å bare måtte verifisere ett sammenhengende opphold på åtte år fordi saksbehandlingen da blir enklere å automatisere. En slik tanke bunner i så fall i manglende forståelse av hvorfor det kan være viktig og legitimt for mange å bo et år eller to i et annet land.

Manglende respekt

Regjeringen ville ikke på samme måte ofret valgmulighetene i disponering av foreldrepermisjon for å kunne automatisere mer av saksbehandlingen. Dermed kan det oppleves som at et argumentet som tilsynelatende er rent praktisk, hviler på en manglende respekt for at mennesker som ønsker å bli norske statsborgere også har bånd til andre land.

Norsk statsborgerskap bør ha lik verdi for alle og være basert på tilknytningen til Norge. Mange mennesker har også bånd til andre land, som kan være viktige både for dem selv, for menneskene rundt dem, og for det norske samfunnet. Dette gjelder ikke bare mennesker som selv er innvandrere eller barn av innvandrere. Slike bånd bør hverken stå i veien for å bli statsborger eller svekke verdien av statsborgerskapet når man først har fått det. Når Regjeringen foreslår endringer i statsborgerloven, bør det ikke gjøres på måter som har så store prinsipielle konsekvenser skjult mellom linjene.