Ståle Solbakken er et geni.

KOMMENTAR: Da er det bevist: Folket er ikke bedre landslagstrenere enn Ståle Solbakken, for fotball er ikke underholdning.

Ståle Solbakken leder 1-0 over det norske folk, den delen som vil at fotball skal være underholdning. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Herreminhatt for en kveld! Ro, Ståle! Ro!

Først, en omvei. Vi hadde rikset oss til en stor gjeng på fredag, for å se Norge mot Frankrike. Napoleons beste møtte våre nest beste. Hæ? Nest beste? Ståle Solbakken hadde gitt førsterekka fri til å dingle rundt mens Ousmane Dembélé fikk Fredrik Bjørkan til å dingle som en rundingsbøye i bølgevær. Der satt vi klare, med grillpylser, norske flagg og trekkspill, klare til å feire at Erling Braut Haaland – som faktisk er fra Bryne! – skulle skåre et par-tre mål mot froskene. Så kom B-laget, og mange ble litt mugne.

No Haaland – no party.

Kampen mot Frankrike var en rett venstre til alle som har lullet seg inn i forestillingen om at fotball er underholdning.

Fotball er ikke underholdning.

Fotball er beinhard konkurranse. Ståle Solbakken gir 100 prosent deng i alle som vil at han skal underholde. Norge var allerede videre i VM. Ståle ville stilt opp med fem halte, fem blinde og en krokketkølle i mål hvis han mente det var best for konkurransen videre. Sportslige hensyn, heter det, og sånne ting glemmer vi nesten ut blant roingen, viking-halloien, Reklame-Haaland og alt FIFA-kjendiseriet under VM.

Underholdningen måtte vi stå for sjøl, og jeg kan bare beklage til naboene for en litt haltende framføring av Vamps «Liten fuggel» med gitar, trekkspill og britiske bobler 02.15 natt til lørdag. Gevinsten for Kjibe-Ståles valg skulle vi få mot Elfenbenskysten.

Underholdning?

Arve Hjelseth er både en fin fyr og professor i idrettssosiologi på NTNU. I en tekst på idrettspolitikk.no stilte han spørsmålet om Ståle Solbakken er direktør for et eventbyrå eller landslagssjef? Med en professors ydmykhet tillot han seg å svare bastant på sitt eget spørsmål, og legge til en kjepphest.

Solbakken er landslagssjef, og fotball er ikke underholdning.

Hæ? Er ikke fotball underholdning?

Kanskje er det ordkløyveri, men underholdning handler om avkobling. Fotball, sier Hjelseth, handler om tilkobling. Det var ikke mye underholdning i å se Ross Jenkins, Michael Haukås og Šime Gregov knote det til mot Aalesund og Strømsgodset i 2017. Ja, de tre var Viking-spillere, utrolig nok.

Nedrykk er ikke underholdning. Det er bare vondt. Man kan saktens la seg underholde av fotball. Se på Messi, for eksempel. Eller underholdningsverdien i at Die Mannschaft ryker ut på straffer mot Paraguay. Eller da Antonio Nusa liiiimte ballen i krysset etter 38 minutter mot Elfenbenskysten.

Men underholdningen ikke er poenget med fotball, og det viste Ståle Solbakken da han tok et kompetent veddemål og sparte førsterekka til denne kampen. Fotballtrenere som vinner er genier. Fotballtrenere som taper er idioter. Så enkelt er det.

Ståle Solbakken er et geni.

Da Norge entret Dallas Stadium, var våre beste menn på plass igjen, minus en skadet Julian Ryerson. Norge var favoritter. X-faktoren var at Ståle «No-entertainment» Solbakken hadde spart på de norske kreftene.

Vi trengte alle de kreftene. Absolutt alle.

Yan who?

Emerse Faé har klart det få afrikanske trenere tidligere har klart: Å stille et lag som er godt organisert bakover samtidig som de angriper med fynd og klem. Særlig framover er Elfenbenskysten et durabelig godt lag. Amad Diallo, fra Manchester United, har et voldsomt driv. Nicolas Pépé var en flopp i Arsenal, men har hatt en kjempesesong i spanske Villareal. Vi har Antonio Nusa, men Elfenbenskysten har mannen som holder Nusa ute av klubblaget Leipzig: Venstrevingen Yan Diomande. En statue av Yan Diomande i massivt gull ville bare vært verdt rundt seks prosent av overgangssummen PSG er villige til å betale for originalen.

Det luktet trøbbel for vår reservehøyreback, Marcus Holmgren Pedersen, den nordligst fødte spilleren noensinne i et VM. Men så var det disse oppsparte kreftene da.

Norge tok tak i ballen, og i 6 minutter så det bra ut. De neste 20? Not so much. De første 23 minuttene sa ingenting om Ståles strategi. Det var jevnt. Hit eit steg og dit eit steg. En målsjanse, og den var ikke til oss. Fram mot den forrektige løp vi mest bakover og spilte ballen sidelengs. Hvis ett lag så uthvilte ut, var det Elfenbenskysten. Kanskje var dette en ny taktikk av Ståle. Lat som om dere er et Obos-lag. Forvirr fienden! Her skulle jaffal ingen underholdes.

For som vi nå vet: Fotball er ikke underholdning.

Vel, etter 38 tok Antonio Nusa dissens på akkurat det og kliiiinte en ball i krysset! Diomande who? Ståle! Ståle! Ståle! Etter 41 minutter gjorde Brauten noe han knapt har gjort før. Han skåret ikke. Minuttet etter var sønnen til Gøran Sørloth en liten Define-stuss fra å sette 2–0.

Så var vi dårlige igjen, og pausen kom i grevinnens tid.

1–0 til Norge. 1–0 til Ståle Solbakken.

Brasil

Resten kjenner dere. Andre omgang var ei pina. Nerver fra Lindesnes til Hammerfest. Angst fra Finnskogen til Utsira. Vi hang i tauene. Det er tungt å henge i tauene, og etter 73 minutter holdt det ikke lenger. Amad Diallo åpnet det norske forsvaret som en fylkesordfører med en bybanesaks.

1–1.

Hva nå, Ståle? Hvor var de ekstra kreftene?

Krefter skal det være, sa Alsaker da vi passerte 77 minutter.

Dæ stemme, sa Erling Braut Haaland, som var plukkringe, og hadde sett gjesen ut hele kampen, og feildempet Norge videre til åttedelsfinalen. In Ståle we trust!

Herreminhatt! Fotball er ikke underholdning, men asså ...

Nå venter Brasil, og vi vet hvordan det pleier å gå.