Spår blodbad langs kysten: – Vi kjemper oss i hjel

– Problemet er at det er for lite kvoter for alle anleggene i Lofoten, Vesterålen og Finnmark.

Tore Ivar Johansen er daglig leder for Røst Sjømat. De kjøper inn fisk og produserer tørr- og saltfisk.

Men nå er tørrfisklageret nærmest tomt. Utendørs er fiskehjellene også nesten tomme.

Det går igjen langs store deler av kysten. Det er rett og slett for lite fisk. Torskekvotene har gått ned, og prisen på råstoffet har skutt i været.

– Vi kjemper oss i hjel for å få nok fisk, sier Johansen.

I fjor måtte flere anlegg permittere ansatte så tidlig som i april.

De store kjøperne av tørrfisk fra Røst er Napoli og Sicilia i Italia. Men også der er det magre tider.

Har kansellert ordre i million-klassen

– For en måneds tid siden fikk vi beskjed om at en av de største kjøperne av primafisk sannsynligvis velger å legge ned. De har kansellert ordrer for 10 millioner kroner.

– Hvorfor?

– De ser at konsumet går ned på de stedene de selger inn fisk. Det er blitt en tøff kamp med å selge inn tørrfisk til Italia, som er en nisje.

I 2010 leverte 523 båter fisk til Røst sjømat. De siste årene har tallet ligget rundt 100.

– Det er skremmende. Mange båter har slått seg sammen og fått store kvoter, men konsekvensene blir store hvis de velger å dra lenger nord med fisken.

De siste årene har flere fiskeprodusenter sett seg nødt til å legge ned, og Johansen tror det bare er starten.

– Flere vil måtte legge ned. Vi ser også at i Vesterålen, Troms og Finnmark holder de på å ta livet av hverandre. Så det blir nok et blodbad dette året her. Det blir de sterkestes rett.

Nye tider for fiskerne

Preben Pedersen (35), har fisket siden han var 16 år. Til daglig holder han til på Myre i Vesterålen. Han merker at det er nye tider, spesielt for dem som jobber på havet. I dag ligger kilosprisen på sei på rundt 23 kroner, mens den er 75 kroner for skreien.

– Det er egentlig helt sykt. Det hadde man ikke trodd for 4–5 år siden. Nå jobber vi mye mindre for samme inntekten.

Elisabeth Mikalsen er ordfører på Røst. Hun er bekymret.

– For Lofoten, som har fire av de elleve mest fiskeriavhengige kommunene i landet, er dette utfordrende. Vi håper at det også i år skal henge tørrfisk på gjellene. Det handler om arbeidsplasser, og uten det vil folk se seg om etter andre jobber. Det er ikke sikkert det blir i våre kommuner, så det er kjempeviktig å få nok fisk inn.

– Men kvotene er satt lave for en grunn, altså mindre fisk i havet. Er det så mye å gjøre med det?

– Nei, akkurat nå er det ikke det. Det er et felles ansvar å ha en bærekraftig forvaltning av havet. Men vi må kanskje se på andre momenter, for eksempel minstemålet på torsken i Barentshavet som kanskje må endres.

– Hva med tørrfiskkommunen Røst da?

– Vi er bekymret. Dette er tøffe ting. Dette vil pågå i kanskje 2–3 år til. I påvente av bedre tider, trenger vi mer penger for å utbedre havnen vår. De største båtene kan ikke lenger komme hit med sin fangst, og det gir oss ikke lik konkurranse med andre havner.

Tomme fiskehjeller

Også på fastlands-Lofoten merker de utfordringene. Johan Martin Langaas Berntzen er daglig leder ved JM Langaas Drift AS i Sund.

Fiskehjellene hans er helt tomme.

– Fram til 28. februar i fjor hadde vi hengt 180 tonn, som er en tredel av det vi normalt henger. Men i år har vi ikke hengt noe. Det ser mørkt ut.

Og det kan se mørkt ut i årene framover. For ifølge Havforskningsinstituttet tyder det på at det kan bli lave kvoter i flere år framover.

– Vi tror det blir enda en nedgang i kvoten til nesteår, og at det etter det vil bli en sakte økning. Det ser ut til at kvotene på sikt kan flate ut på det nivået vi er i dag.

Det sier Bjarne Bogstad. Han er seniorforsker ved Havforskningsinstituttet.

– Hvorfor er kvotene så lave?

– Bakgrunnen er at det er lite torsk i havet. Bestanden har gått nedover siden toppen i 2013, og de siste årene har det vært godt under gjennomsnittet med yngel som vokser opp. Da blir det ikke mye torsk, sier han.