Sorg på vent

– De tror de har funnet ham.

Kjersti kjente det vrengte seg i magen da hun hørte ordene.

Beskjeden kom en lørdag i august 2023. Nesten fem år etter den novembernatta.

Var det endelig over?

Kjersti ble uvel. Hun ble letta. Hun håpet det var ham, men var samtidig livredd for at det stemte.

Det hadde skjedd før, at en død kropp hadde dukket opp i skogen eller i sjøen. Hver gang stoppet verden opp. Nå hadde dykkere funnet en person i sjøen like utenfor Trondheim sentrum.

Det tok over ei uke før de fikk svaret.

Det var ikke Odin denne gangen heller.

Savnet

Hvert år får politiet inn over 10.000 savnetmeldinger. De aller fleste kommer til rette i god behold, men noen blir funnet omkommet. Pårørende får det vonde svaret. Men de får et svar.

Så er det de som forblir borte. Odin André Hagen Jacobsen fra Skaun utenfor Trondheim, har vært savnet siden 18. november 2018. Da var han 18 år.

I dag er det nøyaktig sju år siden han forsvant.

Odin er en av 1469 personer som er registrert i et nasjonalt register over savnede, ifølge Kripos. Disse er enten antatt omkommet eller har vært savnet i mer enn tre måneder. Registeret viser savnede fra 40-tallet og fram til nå.

Etter sju år står familien og vennene til Odin fremdeles uten svar, og da er det vanskelig å gå videre. Sorgen må vike plass for forvirring, sinne og håp.

Ifølge psykolog Fredrik Lian er dette en naturlig reaksjon i det han beskriver som en nærmest umulig situasjon.

– Ved en forsvinning får sorgprosessen egentlig aldri startet. Den ligger og ulmer som en konstant uro i magen, som tar enormt med energi, forteller han.

Timeglasset

Vi skal tilbake til søndagen han forsvant.

Mia Benjaminsen hadde blitt så vant til de daglige snappene fra bestekompisen Odin. De to hadde sendt meldinger til hverandre i 800 dager i strekk. Odin hadde vært så stolt av den streaken.

Det var derfor hun stusset denne formiddagen. Et timeglass viste at streaken snart ble brutt, om Odin ikke snappet.

Det var noe som ikke stemte.

«ODIIIIIIN. STREAKEN. Come on U foooooool»

Mia, Odins venninne.

Mandag 19. november samlet læreren klassen og sa at Odin var savnet.

Det var ubehagelig og uforståelig.

De hadde hatt det så bra i den klassen. Kjersti, Mia og Odin var alle del av en sammensveisa og livlig gjeng på musikklinja på Orkanger, sør i Trøndelag. De hadde hatt det så artig.

Nå var det så stille.

De første dagene huskes som uklare og forvirrende. De satt der sammen i klasserommet. Noen ved pianoet, noen ved pultene, noen lå på gulvet i en klump, i hverandres fang, slik de ofte gjorde. De ventet på oppdateringer fra avisene.

Alt handlet om Odin.

Politiet hadde allerede kontaktet flere av dem, for å høre om noen visste noe som kunne forklare hvorfor han var borte.

Bruddstykker av forsvinningskvelden ble formidlet i avisene. Ting folk hadde hørt, og mente kunne ha skjedd, ble raskt sendt via snap og i meldinger.

Odin hadde dratt inn til Trondheim sentrum etter ei treningsøkt på 3T på Tiller, litt sør for byen.

Og Odin hadde også dukket opp på overvåkningsbilder.

Sist sett i byen

I byen, på Facebook og i avisa, dukket de opp. Plakater med bilde av Odin.

Missing. Savnet: Har du sett denne personen?

– Det var jo veldig rart å se kompisen min på en sånn savnetplakat, forteller Mia.

Det var som i en film. Noe som ikke skjedde med vanlige folk. Ikke med hennes beste venn i Trondheim.

– Det blir så numment, sier Mia.

Leteaksjon

Politiet og redningsmannskaper startet søk i elva og i kanalen onsdag 22. november. Fire dager etter at han forsvant. Midt i sentrum skled gule båter rolig mellom bryggerekkene nær stedet Odin var sist observert.

Redningsmannskaper i lysende rødt og gult holdt konsentrerte blikk ned mot det svarte og kalde vannet.

Lørdagen etter arrangerte familien og vennene en egen leteaksjon.

Kjersti husker de ikke snakket så mye da de gikk der. De lette i parker, bakgårder, i strandkanten og i smale smug i midtbyen. Og i kratt langs elva.

– Jeg har aldri klart å se for meg hvordan det er å være med på en leteaksjon. Men det høres mye enklere ut enn det egentlig er.

De løftet på presenninger på båter som lå på havna. De kikket under steiner i fjæra og bak busker i parken. Oppi søppelkasser. Så de en fot? En kropp? Var det tomt, eller lå det noe der? Hun ble sliten i blikket og i hodet.

– Jeg var redd for å ikke finne noe. Og jeg var i hvert fall redd for å finne noe, forteller Kjersti.

Noen lo litt da de tenkte at Odin kanskje ville dukke opp et par dager etter. At han ikke hadde hatt peiling på at han var savna. At hele byen hadde lett etter ham. Det ville vært så typisk: Rolig, happy go lucky og kul.

Et viktig funn

Det var mørke og kalde novemberdager. Ingen av søkene hadde hittil gitt resultat.

Men så, tolv dager etter forsvinningsnatta, fant en kvinne noe ved en husvegg på havna i Trondheim.

I posen som ble funnet mellom pallene, lå Odin sine treningsklær. To dager etter ble også den en skoen hans funnet like ved.

Hadde Odin vært der?

Var det han som hadde lagt tingene der, eller noen andre?

Frossen sorg

Snøen prøvde seg, rykkvis. Det var dager med et lyst, tynt lag av hvitt som la seg kaldt over skolegården. For ungdommene handlet det meste om Odin og uroen for hva som hadde skjedd. Frykten for det verste vekslet med latter og tro på at han bare skulle komme inn døra.

Da på sitt vante vis, kanskje litt seint, trøtt og slentrende. Kanskje med en kaffe i hånda. Han ville sikkert spurt hvilket fag de hadde.

For han var sånn, er sånn.

Kjersti ler når hun tenker på kompisen. Hun synes det er vanskelig å vite om hun skal si var eller er.

Det har gått sju år, og forsvinninga til Odin står fremdeles som uforståelig og forvirrende. Saken har tatt mange nye vendinger. Tankene og teoriene har vekslet hele tida.

Er Odin død? Er han drept, bortført eller kidnappet? Har han tatt livet sitt, eller reist vekk frivillig?

Kjersti vil helst tro at han har hoppa på et tog eller en lastebil og lever livets glade dager i Frankrike.

Hun greier ikke å slippe tanken: Det kan jo hende han kommer tilbake.

– Vi har jo oss som tror at det kommer til å skje ennå, for vi har ikke bevis på noe annet.

Tankespinnet er slitsomt. Utmattende.

– Dette er selve kjernen i den psykologiske umuligheten i en slik situasjon, sier psykolog Fredrik Lian.

Han forklarer at når man ikke med hundre prosent sikkerhet vet at en savnet person er død, gir det logisk mening å håpe.

– Det er ikke en irrasjonell fornektelse, det er en rasjonell respons på mangelen av fakta. En del av deg forholder seg til sannsynligheten, mens en annen del klamrer seg til muligheten. Å leve i denne spagaten er ekstremt utmattende, sier Lian.

Han forteller at håpet er det som holder deg oppe, men det er også det som hindrer såret i å noensinne gro ordentlig.

Sorgen frøs fast den vinteren.

Bursdagsfest

Nitten roser. For nitten år. 25. januar 2019.

Det var mørkt og kaldt ute. Odin hadde vært borte i tre måneder.

Inne i klasserommet feiret Kjersti, Mia og de andre i musikklassen bursdagen hans.

Kjersti spilte låta fra Kaptein Sabeltann, «Vi er dine venner i verden, som bare vil deg vel. Derfor vil vi gratulere, og ønske deg lykke og hell.»

Det var mye kjærlighet og samhold i det rommet den dagen, minnes Kjersti. Hun tror nok Odin ville satt pris på det. Hun husker dagen som både fin og vond.

Nye spor og forvirring

Etter funnet av Odin sine ting på piren, stoppa det liksom opp. Han forble borte, og politiets etterforskning ga ikke flere svar på hva som kunne ha skjedd. Kjersti og flere i klassen, visste at han hadde møtt noen i byen, noen de ikke visste hvem var.

Ingen kunne gi svar på om Odin faktisk hadde vært nede på havna.

Ikke før etterforskere lyktes i å gjenopprette overvåkningsbilder fra stedet, som egentlig hadde blitt slettet.

Han hadde altså vært der. Men hvorfor?

Rykter om narkotika, gjeld og trusler fikk mange til å tenke at han var utsatt for noe straffbart. Kjersti visste at Odin hadde vært nysgjerrig på rus, og at han eksperimenterte litt. Men i det stille. Hun opplevde det ikke som en stor greie.

Men han hadde vært stressa i ukene før forsvinninga og fortalt at noen var etter ham. Ingen fikk helt med seg hva det handlet om.

Andre mente det var sannsynlig at han hadde tatt sitt eget liv.

Kjersti visste at Odin hadde hatt tunge perioder, men det hadde jo alle. Men selvdrap? Det virket også utenkelig. Han hadde jo så mange rundt seg og så mye å glede seg over.

I november 2019 kom også nyheten om at noen av Odins ting var funnet brent i en skog, 15 kilometer fra byen. Oppe ved Jonsvatnet.

Både piren og stedet der de brente tingene ble funnet, ble brukt som møtesteder for et såkalt crusingmiljø. Dette består av personer, primært homofile menn, som møtes for tilfeldig sex.

Kaos. Drap. Sextreff. Selvdrap.

En mann innrømmet å ha tatt og brent tingene, men etter en omfattende politietterforskning, ble han sjekket ut av saken.

Alt virket ulogisk, forvirrende og uforståelig.

– Det er så mange ubesvarte spørsmål, sier Kjersti.

Slik har det vært i sju år. I mai 2023 ble saken henlagt for godt.

Politiet mener det ikke er mer de kan gjøre for å finne svar. Etter å ha etterforsket saken i over fire år, kan de ikke se at Odin ikke er utsatt for noe straffbart. De tror han mest sannsynlig havnet i sjøen den natta.

Mia kjenner det i kroppen når datoen nærmer seg. 18. november.

Det at Odin er borte, har på en måte blitt en del av henne. Men det varierer. Som da meldingen kom om at en kropp var funnet i sjøen utenfor Trondheim.

– Det er litt fælt å si det, men jeg skulle ønske det var ham. Så hadde vi i hvert fall fått et svar, sier venninnen forsiktig.

Stille rom

På hemsen i barndomshjemmet til Odin ligger ei dyne hengende litt over kanten. 18-åringen hadde ikke ro til å re den opp før han dro den lørdagen.

På skrivepulten ligger capsen. I hyllene, på pulten og på veggene, er ting som viser barndom og ungdomsliv. Snart voksen. Pianoet og gitaren har et svakt og grått støvlag over seg.

Rommet står uberørt, slik han forlot det for sju år siden.

Foreldrene har ikke klart å ta det i bruk. I tilfelle han skulle komme hjem.

Savn

Kjersti har flytta ut av sitt ungdomsrom for lenge siden.

En ny fase har nettopp begynt, og nå spreller lille Jon på teppet på gulvet, ivrig etter å få mammas oppmerksomhet.

Kjersti savner å ha Odin med seg i livet. Hun skulle så gjerne fortalt ham alt det fine som har skjedd. Som forlovelsen, bryllupet og ikke minst at hun har blitt mamma.

– Jeg tror ikke han forsto hvor mye han betydde for oss andre. Det er ikke alltid lett å se det, sier hun.

Mia har vært innom alle mulige hypoteser og tanker om hva som kan ha skjedd.

Hun har landet på at hun tror han er i sjøen et sted.

Nå i ettertid, ser hun at det kan ha vært ting hun ikke fanget opp. Noe Odin sleit med.

Hadde hun bare visst, så kunne hun kanskje hjulpet ham.

– Men jeg spurte aldri, sier hun.

Selv om det kan oppleves mørkt, så blir det bra. Det har hun erfart selv.

– Jeg skulle ønske Odin også hadde fått oppleve det.

Se hele historien om Odins forsvinning i NRK TV.