Som utenlandsadoptert er jeg bekymret for tiden etter at granskningsutvalget legger frem sin rapport

Det er avgjørende at søkelyset rettes mot dem som er ansvarlige for de strukturelle overgrepene og rettighetsbruddene som er begått mot barn og familier i våre opprinnelsesland, mener kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Dersom norske adoptivsøkeres sorg over den knuste barnedrømmen igjen får dominere mediedekningen, vil adopsjonsdebatten spore av på nytt.

Mens vi venter på at granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner skal ferdigstille sitt arbeid, er det mye uro og følelser i sving hos alle berørte parter. Som utenlandsadoptert er jeg bekymret for tiden etter granskingen – både for reaksjonene som måtte komme, men også for den belastende stillheten dersom reaksjonene fra mediene, politikerne og storsamfunnet uteblir.

Blant adoptivsøkere og adopsjonsformidlere er det allerede stor oppstandelse. På bakgrunn av myndighetenes styrkede kontroll gjennomføres det stadig færre adopsjoner til Norge. Adopsjonsformidlerne mister grunnlaget for sitt virke, og parene som står i adopsjonskø, får barnedrømmen knust. Til tross for at innstrammingene skyldes kritikkverdige forhold innenfor dagens internasjonale adopsjonssystem, har adoptivsøkere valgt å saksøke staten.

Styringen overlatt til private aktører

Allerede i 2024 anbefalte Bufdir en midlertidig stans av adopsjoner til Norge mens granskingen pågår, etter å ha erkjent vedvarende risiko for ulovlige adopsjoner. Barne- og familiedepartementet valgte å ikke følge denne anbefalingen, men gikk heller inn for risikoreduserende tiltak, som innebærer at kontrollen nå er skjerpet.

I fjor ble flere adopsjoner fra Colombia stanset. Bufdir mente at rettssikkerheten ikke var ivaretatt. Barnas foreldre hadde hverken samtykket til adopsjon eller blitt informert, og reell klageadgang manglet.

Selv om Bufdirs risikoreduserende tiltak ser ut til å ha virkning, illustrerer departementets beslutning om å fortsette adopsjonene mens granskingen pågår, myndighetenes lange tradisjon for høy risikotoleranse. Dokumentkontroll har inntil nylig vært adopsjonsorganisasjonenes ansvar, og myndighetene har i praksis overlatt styringen til private aktører.

Tillit har rådet fremfor tilsyn og kontroll. Det er på høy tid at denne tillitskulturen utfordres.

Systemkritikken uteblir

Den svenske Adoptionskommissionen, som i fjor anbefalte en avvikling av utenlandsadopsjoner til Sverige, konkluderte med at adopsjonsvirksomheten har vært preget av stor grad av tillit, og at «signaler om uregelmessigheter ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor». Ifølge kommisjonen har «reelle muligheter for effektivt tilsyn med adopsjonsvirksomheten» aldri eksistert.

Så langt har ingen av de større norske mediehusene tatt seg bryet med å dekke funnene og anbefalingene til den svenske granskingskommisjonen. NRK har derimot fulgt opp rørende historier om adoptivsøkere som sørger over «å ha mistet» barnet de ventet på å adoptere, som følge av Bufdirs styrkede kontroll.

Journalistene fortsetter å fremheve adoptivsøkernes perspektiv gjennom følelsesstyrte reportasjer som spiller på barnelengselen de fleste kan relatere til. Samtidig uteblir systemkritikken, risikobildet underkommuniseres, og de adoptertes og deres opprinnelige foreldres erfaringer marginaliseres. Når mediene lar følelser få overskygge det faktiske systemproblemet, svikter de sitt samfunnsoppdrag.

Manglende dokumentasjon

Adopsjonsforum fikk i desember fornyet tillatelse til å formidle adopsjoner fra Colombia for tre nye år, til tross for at Bufdirs undersøkelser igjen viser et alvorlig risikobilde. I vedtaket opplyser direktoratet selv om manglende dokumentasjon og motstridende opplysninger i flere nyere adopsjonssaker. I tillegg omtales betydelige risikofaktorer i prosessene knyttet til frigivelse av colombianske barn til adopsjon.

Risikobildet er mildt sagt opprørende: mangelfull varsling av opprinnelige foreldre, begrenset tilgang til rettslig prøving og ingen garantier for fri rettshjelp. Dette dreier seg om fravær av rettssikkerhetsprinsipper på systemnivå, ikke individuelle avvik.

Rettssikkerheten er urovekkende svak i et land hvor egen økonomi avgjør tilgangen til grunnleggende rettigheter. I tillegg belyses høy grad av korrupsjon, ressursmangel i det colombianske barnevernet og få alternative omsorgsløsninger, hvilket øker risikoen for brudd på Barnekonvensjonens subsidiaritetsprinsippBarnekonvensjonens subsidiaritetsprinsippAt ansvaret for å ivareta barnets rettigheter i utgangspunktet ligger hos foreldrene og familien..

Situasjonen i Colombia, som stadig preges av væpnet konflikt, et stort antall internt fordrevne og årlige forsvinninger av barn, gir ytterligere grunn til bekymring. Bufdir erkjenner de «strukturelle risikofaktorene» som utbredt tvungen fordrivelse og tvungne forsvinninger medfører. Likevel er norske myndigheter villig til å ta risikoen. Adopsjonsforum får fortsette formidlingen av colombianske barn til adopsjon.

Den svenske Adoptionskommissionen beskriver et system med tillitsbasert tilsyn. Svenske myndigheter har hatt tillit til de private adopsjonsorganisasjonene, som igjen har hatt tillit til utenlandske samarbeidspartnere. Alt tyder på at den samme tillitsbaserte praksisen har preget Norges internasjonale adopsjonsvirksomhet. Bufdirs videreføring av Adopsjonsforum sin formidlingstillatelse for Colombia fremstår som en forlengelse av denne tillitskulturen.

Selv med utvidede dokumentasjonskrav må Bufdir fortsatt stole på dokumentasjonen som fremlegges fra colombiansk hold. Slik jeg ser det, har norske myndigheter ingen reelle muligheter til å etterprøve om barnets frigivelse til adopsjon faktisk skjer under rettssikre forhold. De nye vilkårene Bufdir stiller kan gi inntrykk av skjerpet kontroll, men realiteten er at systemet fortsatt belager seg på tillit fremfor etterprøvbar kontroll.

Hva vil reaksjonene bli dersom det norske granskingsutvalget konkluderer med at utenlandsadopsjoner til Norge bør avvikles?

Naiv tillitskultur

Jeg lever med håpet om at mediene vil begynne å belyse systemproblem, maktforhold, etikk og verdispørsmål. Når granskingsrapporten legges frem i juni, er det avgjørende at søkelyset rettes mot dem som er ansvarlige for de strukturelle overgrepene og rettighetsbruddene som er begått mot barn og familier i våre opprinnelsesland.

Dersom norske adoptivsøkeres sorg over den knuste barnedrømmen igjen får dominere mediedekningen, vil adopsjonsdebatten spore av på nytt. Samtidig risikerer vi som samfunn å videreføre den samme naive tillitskulturen som den siste tidens avsløringer viser har tjent flere myndighetsorganer og nordmenn i maktposisjoner.