Som om vi har funnet den opp for å slippe unna voksen­livet

Det siste året har ADHD-diagnosen og økningen i antallet som får diagnosen skapt store diskusjoner. Det som er synd er at man i stedet for å snakke om hvordan vi kan forbedre livene til mennesker med ADHD, har debatten dreid seg mot mistenkeliggjøring. Diagnosen blir omtalt som en «trend», som om det å få en ADHD-diagnose er noe man gjør for å være moderne, eller for å slippe unna ansvar.

Når slike holdninger kommer fra fagfolk – leger, psykiatere og akademikere – er det ikke bare urovekkende. Det er direkte skadelig.

ADHD er en nevrobiologisk tilstand som påvirker hjernens evne til å regulere oppmerksomhet, impulser og følelser. Det er ikke en ny oppdagelse, og det er heller ikke en diagnose som har oppstått i takt med sosiale medier eller moderne livsstil.

Det som derimot er nytt, er at vi endelig begynner å se dem vi tidligere overså. Vi har begynt å forstå at ADHD ikke bare rammer hyperaktive gutter i barneskolen, men også stille jenter, voksne kvinner, eldre, og mennesker som har levd hele liv med en følelse av å være «feil» – uten å vite hvorfor.

Samfunnet har lenge forbundet ADHD med hyperaktive barn i klasserommet som får kjeft for ikke å følge med og sitte i ro. Heldigvis har forskningen hjulpet oss til å forstå at så enkelt er det ikke.

Så sent som i 2005 var ikke ADHD en diagnose for voksne. Enten fikk man det påvist som barn, eller så hadde man det ikke. At antallet som får diagnosen og dermed medisinering har økt i tråd med at man har sett annerledes på diagnosen siden 2005, er altså ikke så rart.

Når fagfolk omtaler ADHD som noe som er moderne eller en “trend”, overser de den lange historien med underdiagnostisering. Spesielt gjelder dette kvinner, som i tiår har blitt feildiagnostisert med angst, depresjon eller personlighetsforstyrrelser. Mange har gått gjennom livet med en konstant følelse av utilstrekkelighet, utmattelse og indre kaos – uten at noen har stilt de riktige spørsmålene.

Først nå begynner vi å forstå hvordan ADHD arter seg annerledes hos kvinner, og hvor mye skade det har gjort at vi ikke har hatt et språk for det tidligere.

Men med økt oppmerksomhet følger også et ansvar. Det holder ikke å anerkjenne at ADHD finnes. Vi må også sørge for at de som får diagnosen, får den hjelpen de trenger. I dag er det altfor mange som får en diagnose, men som deretter møter et helsevesen som ikke har kapasitet, kompetanse eller vilje til å følge opp. Ventelistene er lange og mange opplever at de må kjempe for hver eneste konsultasjon, resept og tilrettelegging.

Samtidig ser vi at stadig flere søker utredning og behandling i privat sektor, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Når ventetiden i det offentlige blir så lang at hverdagen ikke går rundt, blir det å betale for utredning en løsning mange vurderer.

Det er ikke i seg selv noe galt med at private aktører tilbyr utredning. Problemet oppstår nåde det blir den eneste reelle muligheten for å få hjelp innen rimelig tid. Ikke alle kan ta seg råd til å betale flere tusen kroner for utredning. Jeg vet om folk som har betalt for utredning med nedbetaling på Klarna. Det burde ikke være nødvendig. Man skal ikke måtte spare opp eller ta opp lån for å bli sett og hørt i helsevesenet.

Med det sagt er det selvsagt ikke et selvstendig mål å øke antall diagnoser. Men det kan heller ikke være slik at man avfeier det, når vi vet at det har foregått en underdiagnostisering over lengre tid.

ADHD handler ikke bare om helse, men også om skole, arbeid, familie og livskvalitet. Når barn med ADHD ikke får tilpasset undervisning, faller de ut av skolen. Når voksne med ADHD ikke får tilrettelegging, faller de ut av arbeidslivet. Når mennesker med ADHD ikke blir møtt med forståelse, faller de ut av fellesskapet. Det er ikke bare individet som taper, hele samfunnet taper på det.

Jeg tror samfunnet trenger en ny forståelse av ADHD. En forståelse som ikke reduserer diagnosen til en trend, men som anerkjenner kompleksiteten, utfordringene og ressursene som følger med.

Mange med ADHD har en enorm kapasitet, kreativitet og drivkraft – men bare hvis de får mulighet til å bruke den. Uten riktig støtte, blir disse ressursene til belastninger. ADHD er ikke en trend. Det er en virkelighet – for hundretusener av mennesker i Norge.

Jeg vet ikke alt om ADHD, men én ting vet jeg: Jeg skulle ønske jeg slapp å vite noe om det og kjenne det på kroppen.

Jeg forventer ikke at alle rundt meg skal forstå hva ADHD innebærer. Det er ikke rimelig all den tid det kun er rundt 5 prosent av befolkningen som får diagnosen. Men at fagfolk sier de er bekymret for å gi ut medisiner fordi de kan misbrukes, er som å si at man skal slutte å selge alkohol fordi noen blir alkoholikere. Det gir rett og slett ikke mening.