I et demokrati er det velgerne som er sjefene.
Selv om ikke alle som mener de er kallet er helt innforstått med det. Noen av dem mener nok at det er de som er de kloke, og som vet best hva folket trenger. Og som velgerne derfor bare har å stemme på.
En av de håpefulle som har vært med lengst er Erna Solberg (H). Hun ble i en alder av 28 år i 1989 valgt inn på Stortinget, og når kommende valgperiode løper ut i 2029, vil hun ha sittet sammenhengende hele 40 år i nasjonalforsamlingen. Av utdannelse har hun kurs i statistikk, og hovedfagskurs i statsvitenskap, samt deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi. I perioden 1983 til 1985 var hun dessuten lønnet sekretær for Operasjon Dagsverk (kilde Wikipedia). Erna Solberg var kommunalminister 2001–2005 og statsminister 2013–2021. Når hun ikke har vært medlem av regjeringen, har hun vært parlamentarisk leder for Høyres stortingsgruppe. Partileder i Høyre har hun vært siden 2004.
Få, om noen, har over en så lang periode hatt så mange sentrale verv i ledelsen av landet. Erna Solberg er den statsminister fra Høyre som har sittet lengst, og hun har dominert partiets politikk siden slutten av 1990-årene. Rivaler har hun hatt flere av, men ingen av dem har kunnet gjøre henne rangen stridig. De siste 12-15 årene har hun vært Høyres ubestridte lederstjerne. Ingen over – ingen ved siden. «Erna er stjerna» har vært mottoet. Som har tjent partiet vel gjennom mange år.
Problemet med slike lederstjerner er selvsagt at de før eller siden begynner å falme. Og hvis man da ikke har noen «rising stars» som kan ta over, er organisasjonen i trøbbel. Eller «in deep shit» som man ville si «over there». Det er nå situasjonen for Høyre som parti, og Erna som politisk toppfigur.
Nedturen begynte med pandemien. Av en eller annen grunn fikk Erna det for seg at hun skulle være streng. Norge ble stengt ned til det mest lukkede land i Europa. Noen mente sågar at landet vårt var blitt Europas svar på Nord-Korea. Inntil hun selv skulle feire sin egen 60-årsdag. På Geilo. Der hun glemte de regler hun selv hadde innført. Men pytt. Det var med det mylder av bestemmelser som den gang dominerte hverdagen, ikke lett å holde oversikten. Selv ikke for en statsminister av Ernas kaliber.
Verre ble det da det ble avslørt at hennes ektemann Sindre Finnes hadde drevet med utstrakt aksjespekulasjon, og at Erna som statsminister dermed i noen saker hadde vært inhabil. Skandalen økte i omfang og styrke da det ble kjent at Finnes hadde løyet for sin egen kone, og at Erna fra tid til annen hadde måttet trø til for å dekke ektemannens underskudd.
Mange politiske observatører ble derfor overrasket da det noe senere ble klart at Erna ønsket å fortsette nok en valgperiode. Med hennes erfaring og politiske teft skulle man kunne forvente hard kamp om topptaburetten. Altså statsministerjobben. Men så langt har valgkampen for Høyre vært en eneste lang flause uten innhold. For smak litt på Ernas hovedparole fra hennes egen FB-side: «Ingen slagord – bare løsninger som virker». Som er selvfølgeligheter og intetsigende floskler. Å sette seg mål er en ting – noe annet er å vise veien dit. Som Høyre og Erna ikke forteller.
Det er slikt man på folkemunne kaller for snikksnakk. Altså uforpliktende prat om et politisk Soria Moria-slott som skal skinne et sted der ute i fantasien. Den slags overbeviser ikke kritiske velgergrupper, og hjelper lite mot elendige partimålinger der Høyre nå vaker rundt 15 prosent. Tendens fallende. Nå er det selvsagt ingen ulempe å fremstå som folkelig og sporty. Men når Erna selv velger å stille opp i stunt som har større underholdningsverdi enn politisk budskap blir det direkte flaut. Kreftsaken er viktig, men oppslutningen om Høyre stiger ikke om Erna hopper i havet. Og å skrive om det er ikke mobbing, hetsing eller trakassering. Som noen med tilknytning til Høyre åpenbart mener.
Til Høyre og Erna er det bare å si: Slutt med snikksnakk. Fortell om Høyres politikk. Takk!