Snakker vi høyt nok om sex, porno og seksu­alisert vold på Sørlandet?

I går kveld var jeg på et svært sterkt og viktig arrangement: «Seksualundervisning i Kristiansandskolene»

Agder har nest flest seksuelle overgrep mot barn og unge i hele landet. Bare Oslo har flere. Det gjør fysisk og psykisk vondt å ta det innover seg – som mamma, fagperson og medmenneske.

Overgrepsmottaket i Agder gav oss brutale detaljer om hvordan jenter ned i 15-årsalderen blir gjengvoldtatt, analt og vaginalt, og tvinges til å suge dem – mens det filmes og ropes «hore» til henne og får utløsning i ansiktet hennes. Dette var ikke unntaket. Og kvelertak er blitt en del av normalen.

Vi må ikke fornekte realiteten, men ta det innover oss i større grad.

Jeg spør meg selv: Hva er det som gjør at så mange barn og unge blir utsatt for overgrep her hos oss?

Barn forstår mer enn vi tror. Derfor må undervisning om grenser, kropp og trygghet starte tidligere. Ubegrenset tilgang til skjerm er mer normen enn unntaket. Vi er på overtid her, og nå brenner det på dass.

Vi er i bedehusets vugge. Snakker vi høyt nok om sex, porno og seksualisert vold på Sørlandet? Er det én av grunnene til at vi topper overgrepsstatistikken? Har vi lært oss å skamme oss mer enn å snakke åpent? Kanskje tausheten har blitt en del av kulturen – og det gjør at barna våre står uten språk? Det må vi våge å utfordre – med et urokkelig krav om å beskytte barna.

Vi trenger gjentakelse, samtale og system. Og få foreldre på banen. Alle som leser dette innlegget: Google «Spør først» nå, trykk deg inn og så er du i gang. Takk. Tar du det opp på neste foreldremøte også – da er du helten min!

Mitt konkrete umiddelbare forslag er dette: Én samtalecase om seksualitet i hjemmelekse – i én uke, hvert kvartal – sammen med en trygg voksen. For foreldre må på banen – men de trenger hjelp.

«Faen, hvorfor fikk jeg aldri tatt den ene samtalen»? For når barna er tenåringer, er det lite som er så kleint som at mamma eller pappa plutselig skal begynne å snakke om porno, kvelertak og grensesetting. Og én samtale holder ikke. Jo tidligere vi begynner å snake om det, jo mer normaliseres det. Både for barna og oss voksne. Vi må øve oss.

Vi kan ikke forvente at alle tar ansvar – hvis vi aldri har hjulpet dem med hvordan.

Derfor bør foreldre involveres systematisk – med korte, trygge samtalecaser, infoark om hva som kommer og støtte fra skolen.

Dette kan innføres nå – enkelt, kostnadsfritt og kraftfullt. Dette haster.

Overgrepsmottaket i Agder har flere ganger vært ute i media sammen med politiet. De har hatt møter med både statsminister, justisminister, barne og familieminister og helseminister og vært på Stortinget for å opplyse om sine bekymringer.

Nullvisjonen vi er så stolte av å ha må i større grad forplikte alle i kommunen til å bidra, spesielt direktører og kommunalsjefsområder.

Nasjonalt kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress slår det fast: De som har opplevd vold har høyere nivå av angst, depresjon og posttraumatisk stress. Personer med levekårsutfordringer er mer utsatt for vold og overgrep, så vi må også ha tiltak for å redusere ulikheter i samfunnet som kan redusere omfanget av vold.

Dette er ikke noe vi kan løse med én innsats, én reform, én skoleuke.

Vold er et komplekst problem der det ikke finnes noen quick fix. Det krever tverrsektorielt samarbeid over tid.

Dette må vi gjøre:

• Starte allerede i barnehagen med å gi foreldre hjemmeoppgaver når de har om «Kroppen min».

• Involvere foreldre aktivt med hjemmeoppgaver og samtaler – hele skoleløpet. Minimum kvartalvis.

• Kreve en ny nasjonal veileder som tar samtykke, porno og seksualisert vold på alvor.

Dette er ikke bare en kvinnekamp. Dette er alles kamp.

De fleste som underviser om seksualitet, jobber i NOK, RVTS, krisesentre og i Sex og Politikk – er kvinner.

Men 94 % av de som begår overgrep er gutter og menn.

Så: Hvor er mennene? Hvor er farsstemmen i disse samtalene?

Hvor er skolefedrene, trenerne, lærerrommene der det snakkes om holdninger og grenser – også for gutter?

Jeg sier IKKE at dere ikke bryr dere. Jeg sier at vi mangler dere i frontlinja.

Dere er herved invitert – ikke med skyld, men det handler om samfunnsansvar.

Om å gi barn trygghet, språk og mot til å si ifra.

Vi må slutte å tie. Vi må begynne å handle. Nå. Vi trenger ikke flere bekymringer. Vi trenger handling. Samtaler. System.

Vi trenger hele landsbyen. DU er landsbyen.