Slet med skam: – Det har vært en kamp

– Det har vært en kamp å kvitte seg med skammen og akseptere seg selv. Man kommer ikke noe langt med ikke å være glad i seg selv, sier badmintonspiller Helle Sofie Sagøy til VG etter at bronsen var et faktum i SL4-klassen.

Hun ble født med dysmeli. På høyre bein har hun en nyutviklet protese. Ved hjelp av fjæring og et kuttet fotblad på midten kan Sagøy bevege seg sidelengs – en særdeles viktig egenskap å ha i badminton.

De siste årene har hun vist frem protesen og trent i shorts. Nå forklarer hun hvorfor hun ikke trivdes i det plagget.

– Jeg var jo en typisk tenåring som var usikker og følte jeg hadde en identitetskrise. Og i idretten så må jo jeg vise meg frem. Eller så kommer jeg ikke noe langt. Man får ikke sluppet seg løs, sier Sagøy som bor i Kristiansand og representerer Kristiansand Badmintonklubb.

Hun er et følelsesmenneske. Etter flere av kampene i Paris presset tårene seg på. Selvsagt ble det emosjonelt også etter bronsen på mandag.

På medaljeseremonien lot hun tårene trille.

– Jeg tror det bare er Paris som har tatt meg, altså. Man har sine nærmeste her, og så er det Paralympics – det jeg jobber for. Det er mye følelser rundt det. Dette er drømmen og nå går den i oppfyllelse, sier hun.

Den medaljen beviser noe mer, mener trener Sonja Wåland.

– Jeg vet at hun føler seg mye mer fri nå. Hun har hatt et oppgjør med seg selv og akseptert at: «Jeg er Helle og jeg har en protese». Hun tør å vise den frem med stolthet og det er helt fantastisk at hun har kommet så langt, sier Wåland til VG.

Det Sagøy viste i bronsefinalen var av ren klasse, sier hun.

– Hun har blitt mer voksen og litt mer trygg på seg selv. Det er veldig avgjørende at man har troen på det man holder på med. Og spiller for å utvikle seg, ikke være redd for å tape. Det har vi jobbet mye med, sier Wåland.

– Rett og slett et mentalt fokus?

– Ja. Det er klart det er vanskelig når hun er en følelsesperson. Hun viser ofte hvordan hun føler seg. Det kan vi jobbe mer med i fremtiden, at hun ikke skal vise at hun er skuffet, oppgitt og så videre, sier treneren.

Idretten har hjulpet Sagøy å bli glad i seg selv.

– Det har gitt meg mestring. Og at det ikke finnes noen begrensninger. Det viste jeg nå.

Sagøy skal satse i fire år til, mot Paralympics i Los Angeles i 2028. Fire år er lenge, og kanskje skjer det endringer både i para-badminton og i utviklingen av protesen.

Slik stoda er nå, så konkurrerer Sagøy mot spillere som har to bein. Klassen tar inn utøvere med en funksjonsnedsettelse under kneet, men det er store variasjoner i nedsettelsen.

Selv prøver Sagøy ikke å tenke så mye på akkurat det.

– Klassen er som den er. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må konkurrere mot dem uansett, men man ser at de beste ikke spiller på en protese. Heldigvis vet jeg ikke hvordan det er å ha to hele ben, og derfor gjør dette meg ekstra stolt, sier hun.

Hun fortsetter:

– Det kan være at når sporten vokser og vi får flere utøvere, at det blir en egen klasse for dem med protese. Det er store variasjoner i alle klasser i para-badminton. Men vi er en sport under utvikling, og det vil helt sikkert skje i fremtiden, sier hun.

Fikk du med deg denne?