5 hours ago
3
Å gi en iPad til hver seksåring er ikke det samme som å gi dem digital kompetanse.
Forfatter Maja Lunde Foto: Agnete Brun / Agnete BrunForfatter
Safina de Klerk i NITO advarer mot «demonisering» av skjermbruk i skolen og etterlyser en mer nyansert debatt.
Ironisk nok bidrar hun selv til polariseringen hun kritiserer.
Jeg har selv vært kritisk til skoledigitaliseringen – blant annet i boka Skjerm barna – og har erfart hvor ofte skoleskjermens ivrigste forsvarere anklager kritikere som meg for å være teknofobe, bakstreverske eller naive.
Visepresident i NITO, Safina de Klerk, har slått tilbake mot det hun mener er en demonisering av skjerm i skolen. Foto: Hallgeir Vågenes / VGNår foreldre, lærere, politikere eller forskere uttrykker bekymring over økt skjermbruk i skolen – enten det gjelder svekket konsentrasjon, redusert sosial interaksjon, dårlig skole-hjem-samarbeid, uforsvarlig pengebruk eller svakere faglig utbytte – får vi høre at det er en for-eller-mot-skjerm-debatt, og at vi kun er imot.
Vi forstår ikke mulighetene teknologien gir, visstnok, og vi romantiserer papir og blyant.
Dessuten skjønner vi ikke at det egentlige problemet ikke er skoleskjermen, men bruk av skjerm hjemme, slik deKlerk hevder.
Ironisk nok er det de teknologiivrige selv som bidrar mest til den polariseringen de advarer mot.
De fleste innvendinger mot skolens skjermpraksis handler ikke om å avvise teknologi.
Selv har jeg for eksempel tatt til orde for teknologi som eget fag, fordi jeg ønsker meg mer digitalt kompetente elever, ikke mindre.
Men å gi hver seksåring en egen iPad, gir ikke digital kompetanse.
(Illustrasjon) Foto: Gorm Kallestad / NTBVi ser fra den internasjonale ICILS-undersøkelsen at den digitale kompetansen hos norske ungdommer går ned.
Digitaliseringen av skolen har altså ikke bidratt til økt digital kompetanse.
Ikke til økt digital kompetanse i andre fag, heller.
Også de fleste andre skoleresultater går nemlig nedover.
Det er dette, at elevene tydeligvis lærer mindre, vi sammen må finne ut hvordan vi skal løse.
Blir skjem i skolen demonisert?aJa, det er overdrevetbNei, det er nødvendig kritikkcBåde ja og nei!Mange som har ivret sterkt for digitalisering i skolen, har et behov for å forsvare prosjektet.
Når kritikken tiltar og man reverserer digitaliseringen både i Norge og andre land, kan det oppleves som et angrep – ikke bare på teknologien, men på ens egen faglige identitet.
Da blir det fristende å beskrive motstanderne som enkle i tankegangen, og legge skylda på foreldrene, i stedet for å høre på hva kritikken går ut på og prøve å løse de faktiske utfordringene.
Kritikken bunner nemlig sjelden i ønsket om å kaste ut teknologien ut fra skolen fullstendig, men i et ønske om å bruke den klokere og mer målrettet, samt på riktig tidspunkt i barnets utvikling.
Fra foreldreperspektivet handler kritikken også om frustrasjon over at skole-hjem-samarbeidet fungerer dårlig i den digitale skolen, slik blant annet undersøkelser fra FUG har vist.
Foreldrene ikke har innsyn i lekser, vurderinger og læremidler, det vanskeliggjør oppfølging.
De kan heller ofte ikke styre den digitale enheten som sendes med hjem.
Hvis de Klerk er interessert i det som skjer på hjemmebane, er dette problemstillinger hun burde ta tak i.
Hvordan løser vi faktisk det digitale skole-hjem-samarbeidet?
Vi trenger en konkret debatt om hvordan skjerm brukes i skolen. Ikke en debatt som karikerer uenighet som teknofobi.
Ikke en debatt der begreper som «fremtidsrettet», «kommet for å bli» eller «innovasjon» brukes som trylleord for å slippe unna kritisk vurdering.
De eneste som tjener på det, er teknologiselskapene.
Det er fullt mulig å være positiv til teknologi og samtidig kritisk til ukritisk teknologioptimisme.
Skal vi få en nyansert samtale som gir konkrete løsninger, må vi slutte å kalle den svart-hvitt hver gang noen stiller vanskelige spørsmål.
English (US)