Skattepakken som ga oss «krise» i oljå

KOMMENTAR: Oljeskattepakken som Ap, Frp og Sp presset fram under pandemien må ta mye av skylden for at mange mister jobben i oljå i dag.

Regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre og Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet ble enige om om midlertidige endringer i oljeskatten i juni 2020. Fra venstre Jonas Gahr Støre (Ap), Trond Helleland (H,) Siv Jensen (Frp) og NHO-leder Ole Erik Almlid. Foto: Vidar Ruud / NTB

Er vi på randen av en ny oljekrise, eller er vi ikke? Det er det store spørsmålet for tiden, etter at flere oljeserviceselskaper og oljeselskaper har varslet at de vil nedbemanne.

Stavanger-ordfører Tormod W. Losnedal advarte i forrige uke om en mulig ny oljekrise. Sjeføkonom i Sparebank 1 Sør-Norge, Kyrre Knudsen, sier at deres tall ikke tyder på en ny krise.

Ståle Kyllingstad rapporterte denne uken om rekordresultater fra IKM Gruppen, men advarte samtidig om en varslet nedgang i bransjen. Aker BP-sjef Karl Johnny Hersvik advarte allerede i fjor høst under ONS om det han kalte en «varslet krise».

Så hvorfor er dette en varslet krise eller nedgang?

Smittetall og olje

Året var 2020. Smittetallene var høye og oljeprisen lav.

Frp og de andre opposisjonspartiene var leie av at det bare var regjeringspartiene Høyre, Venstre og KrF som fikk sole seg i glansen under alle pressekonferansene om korona-restriksjoner og smittevernstiltak.

Så da regjeringen foreslo å støtte oljeselskapene gjennom en oljeskattepakke, så Ap, Frp og Sp sitt snitt til å endelig få litt oppmerksomhet.

Regjeringens opprinnelige forslag innebar over 100 milliarder kroner i utsatt skatt til næringen i 2020 og 2021, men rundt 14 milliarder kroner mer til staten over over tid.

Oljenæringen ba aldri om skattelette. Men etter det som ble beskrevet som intens lobbyvirksomhet fra både LO og NHO, fikk Ap, Frp og Sp til slutt presset gjennom en pakke som betydde at næringen fikk utsatt skatt og 8 milliarder kroner i ren skattelette.

Aker BP-sjef Karl Johnny Hersvik sa allerede i 2020 at han syntes skattepakken de fikk fra Stortinget var rausere enn det de hadde bedt politikerne om.

Bryter med oljepolitikken

Og ikke bare var den rausere. Den brøt også med den oljepolitikken som har blitt ført siden begynnelsen av 1970-tallet.

Ambisjonen da oljepolitikken ble utformet av politikerne dengang var at det skulle være et moderat tempo i olje- og gassutvinning og i investeringer. Det var både for å sikre at andre næringer ikke skulle bli skadelidende, og for at petroleumsressursene skulle vare lenge.

Målet var en forsvarlig ressursforvaltning for å unngå «det store oljeracet».

Politikerne satte en frist til slutten av 2022 for at utbyggingsplanene skulle komme inn under ordningene i oljeskattepakken, kom det det året et rekordantall utbyggingsplaner inn. Oljeskattepakken førte derfor til at alle prosjektene kom samtidig.

Det igjen førte til rekordaktivitet og oppbemanning i oljeselskap og leverandørindustrien.

Noe som igjen fører til et kraftigere fall enn nødvendig når aktiviteteten faller i årene framover. Det er ikke gjort noen veldig store funn som kan bygges ut de neste årene som kan dempe fallet. Derfor kan ikke selskapene holde seg med alle de ansatte de har trengt de siste årene på grunn av oljeskattepakken.

Da og nå

Da oljekrisen begynte å treffe oss i 2014, hadde blant annet kostnadsnivået økt kraftig fra 2008 til 2013. Lønnsomheten i oljeselskapene kom under press, selv om oljeprisen var på over 100 dollar fatet. Flere prosjekter ble lønnsomme da oljeprisen steg. Det førte til at investeringer, utbygging og aktivitet tok seg kraftig opp.

Det ble et stort press på priser og lønninger.

Oljekrisen i 2014 skyldtes også at blant annet skiferolje fra USA førte til at det plutselig ble tilgang på mye mer olje i markedet, at prisene falt og at lønnsomheten i prosjektene ikke lenger var der.

Det skjer ikke i dag. Men hva er likheten mellom den utviklingen vi ser i dag og det vi så i 2014? Jo, at når lønnsomheten går opp, fører det til store investeringer og store oppbemanninger. Før det faller igjen.

Og hva er forskjellen? At den gang var det oljeindustrien selv som ble overivrige. Denne gangen skyldes fallet overivrige politikere.

Det er ikke tvil om at det i pandemien trengtes en oljeskattepakke. Men den burde ikke ha vært så generøs som den ble. Og den burde ha fulgt de samme spillereglene oljepolitikken alltid har lagt til grunn: å porsjonere prosjektene ut i tid. Hadde politikerne sørget for det under pandemien, hadde vi ikke hatt denne varslede «oljekrisen» vi ser i dag.

Angrende politikere

Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sa i fjor at Ap «ville gjort ting annerledes i dag» om den omstridte skattepakken. Ap hadde til da forsvart skattepakken.

Også Høyre-leder Erna Solberg har tatt selvkritikk for at hennes parti var med på å innføre denne pakken.

«Jeg tror de fleste av oss kan se at med de høye oljeprisene vi har nå, så har det vært helt unødvendig,» sa hun til NRK i 2022.

Frp-leder Sylvi Listhaug har hele tiden ment at det var riktig å hjelpe oljebransjen i 2020. Hun sa i 2022 at det var Høyre som var avgjørende for å gjøre krisepakken unødvendig gunstig. Det stemmer ikke.

Peggy Hessen Følsvik, tidligere LO-leder, og Ole Erik Almlid, NHO-direktør, skrev i et innlegg i DN i 2022 at det var «politisk klokskap som raskt fikk på plass midlertidige tiltak slik at man unngikk at en kunnskapsrik kompetansebase i leverandørindustrien forvitret».

Men det går fint an å snu på dette. Selv om oljeskattepakken sørget for at leverandørindustrien kunne unngå å gå på enda en smell etter oljekrisen fra 2014, sørget den også for en ny oppbemanning med den påfølgende nedbemanningen vi ser i dag. Det var kanskje ikke så klokt.

«Slik belegget i leverandørindustrien er i dag og de nærmeste årene, ser det ut som at pakken sikrer aktivitet frem til det tidspunktet de første havvindparkene har kommet så langt at de skal bygges,» mente Følsvik og Almlid i 2022.

Det kommer ikke til å skje.