«Skal vi ta spill på alvor, må vi snakke om dritten»

Hei, kjære spillvenner!

Jeg har vært spilljournalist i snart 30 år. Jeg har sett hvordan spill har gått fra å være en litt uglesett nisje til å bli (i all beskjedenhet) verdens viktigste kulturuttrykk.

De siste årene har jeg skrevet rundt 100 anmeldelser for NRK. Dette er en jobb jeg er ganske glad i, for å si det forsiktig.

Men du vet den følelsen av å være på date eller i et viktig møte og kjenne at man må skikkelig prompe? At det bygger seg opp til en episk fanfare man ikke har mulighet til å slippe løs?

Når jeg nå får dele mine personlige tanker om dataspill i det aller første Spillbrevet, bruker jeg anledningen til å starte der. Lette litt på trykket, rett og slett.

Jeg gleder meg til gode samtaler om verdens mest spennende kulturuttrykk!

Det hender jeg blir invitert til NRK-flaggskipet Nyhetsmorgen for å snakke om spill jeg har anmeldt. Det er en invitasjon jeg alltid blir veldig glad for.

Slik kan det se ut:

Men jeg gruer meg bestandig også. Bitte litt.

Det er helt supert at NRK legger inn dataspill i kulturmiksen i en generell nyhetssending som når flere hundre tusen nordmenn på TV og radio. Jeg kommer med rapporter fra et kulturuttrykk som er fryktelig spennende, men som mange står på utsiden av.

Det er derimot umulig å forutse et nyhetsdøgn.

Noen ganger skal jeg snakke om et stilig dataspill jeg har testet direkte etter nyhetssaker om grusomme hendelser. Overgangen kan være ganske brå, for å si det forsiktig.

Jeg har ingen problemer med å forsvare at man spiller dataspill, går på kino, leser en bok eller ser på en TV-serie mens verden brenner. Hjernene våre trenger de pausene, uansett om hverdagen er preget av doomscrolling eller om man er midt i en katastrofe.

Men jeg har et behov for å avklare et poeng som er viktig for meg personlig, men som kanskje ikke alltid får den plassen det fortjener:

Jeg har en brennende lidenskap for spillmediet.

Men jeg er også kritisk til deler av spillbransjen og spillkulturen.

Lidenskapen er godt markert i NRK-sammenheng. Jeg snakker varmt om spill i Nyhetsmorgen, Filmpolitiet og Studio 2. Jeg anmelder dessuten nesten bare gode spill – et tema jeg nok kommer tilbake til en annen gang.

Men denne fossen av firere, femmere og seksere fra meg kommer i skyggen av et vaklende tårn av utfordringer og problemer.

For å nevne noe:

• Det å være profesjonell spillutvikler virker nå som et skikkelig dumt yrkesvalg. Titusenvis av oppsigelser og nedleggelser av hele selskaper rir spillbransjen som en mare. (kilde)
• Samtidig blir de som har en fast jobb fremdeles og ofte utsatt for ekstreme arbeidsforhold, med svært lange arbeidsdager og få rettigheter. (kilde)
• Anslagsvis 25 prosent av heltids spilljournalister verden over har dessuten mistet jobben de siste årene. (kilde)
• Investeringsfondet til menneske­rettighets-verstingen Saudi-Arabia kjøper seg inn i hele den vestlige underholdnings- og sportsindustrien, inkludert spillbransjen. De eier store deler av den globale e-sporten og har betydelige eierandeler i alt fra Electronic Arts og Nintendo til Pokémon Go. (kilde)

Men vent. Det er mer...

• På boikott-listen til den palestinske BDS National Comittee, finner du Microsoft og deres Xbox. Du finner også Google (YouTube), Amazon (Twitch) og Intel (populære komponenter i spill-PCer) listet opp som aktører BDS ønsker å enten boikotte eller legge press på. (kilde)
• Økonomiske modeller som mikrotransaksjoner, lootbokser og kortpakker er i mange tilfeller regelrett gambling, skreddersydd for å drive rovdrift på spillere med lav impulskontroll. (kilde)
• Spill-lanseringer blir jevnlig møtt med utmattende hatkampanjer – som regel fordi de inneholder elementer som oppfattes som «woke», og/eller fordi anmeldere og medier beskyldes for å være korrupte. (kilde)
• Og i noen spillmiljøer, da særlig i konkurransespill, er trakassering av kvinner, homofobi og rasisme en inngrodd del av kulturen. (kilde)

Sånn. Puh.

Jeg blir nedstemt av å snakke om disse tingene, men det er både riktig og nødvendig å gjøre det hvis man skal ta en bransje og et kulturuttrykk på alvor.

Når jeg nå har fått muligheten til å legge terningkast og anbefalinger til side for å skrive dette personlige nyhetsbrevet om spillmediet, føltes det derfor riktig å starte her.

Men Spillbrevet kommer ikke til å bli en endeløs klagesang, altså. Og det føles like riktig å runde av med min kjærlighet for det jeg mener er verdens mest spennende og interessante kulturmedium.

For sjelen til spillmediet vil alltid være kunstnere og ildsjeler som brenner for og lever av å uttrykke seg. Uansett hvor mye kritikkverdig man kan finne i denne bransjen.

Spill som «Clair Obscur: Expedition 33», «Death Stranding 2: On the Beach», «Blue Prince», «Cairn», «Citizen Sleeper 2: Starward Vector» og «Hollow Knight: Silksong» er rendyrkede kjærlighetsbarn det er verdt å både spille og gi plass til – også på NRK.

Finn alle anmeldelsene her.

Det er også en riktig prioritering, mener jeg, å ha hovedfokus på de gode spill­opplevelsene. Det er disse opplevelsene som ligger i tetfeltet når hele mediet staker ut kursen videre.

Men la oss synke ned i dritten innimellom også. Spillmediet er for stort og viktig til å ignorere det kjipe og vanskelige.

Motorsag og fotfetisj

En av de største og kuleste overraskelsene for meg i år er det brasilianske indiespillet «Motorslice».

Du skal utforske betongskallet av en enorm bygning og slåss mot «levende» industrimaskiner med en tøff motorsag.

Vi snakker om et brutalistisk anime-spill med inspirasjon fra særlig «ICO», «Shadow of the Colossus» og de første «Tomb Raider»-spillene.

Mat for Mons, dette her! Det er et skikkelig stilig spill i fantastiske omgivelser.

Det er også et perfekt eksempel på spill som dukker opp litt fra ingenting, og som jeg som regel ikke får mulighet til å lage en anmeldelse av.

Men nå som jeg får lage dette Spillbrevet – vel bekomme!

Hovedpersonen P i «Motorslice».

Foto: Regular Studio

Hovedpersonen P i «Motorslice».

Foto: Regular Studio

Det skal sies at «Motorslice» kan være ganske frustrerende. Lange sekvenser hvor du skal kombinere motorsag-veggløp med hopp og sprett må i mange tilfeller gjøres om og om og om igjen før det endelig går veien.

Man er også nødt til å akseptere oppgitt himling med øynene når utviklerne dumper ut i det som kalles «fanservice» i anime. De kunne nok ha holdt seg unna dette pubertale fokuset på bare føtter og rumpe og sånt.

Men jeg har spilt gjennom «Motorslice» to ganger nå. Jeg har platinum-trofé på PS5.

Jeg tenker jeg får la det illustrere hvor innmari godt jeg liker dette spillet. Tross alt.

Hvor mange timer, sa du?!

Det ble en del reaksjoner etter min anmeldelse av det massive «Crimson Desert» tidligere i år. Etter rundt 40 timer med spillet før lansering, endte jeg opp med et ganske positivt helhetsinntrykk og terningkast fire.

Noe som var altfor lavt, mente mange.

Spill som dette er fryktelig vanskelige å anmelde. Ikke bare fordi man spiller i et vakuum, før spillets mange hemmeligheter og godsaker avdekkes av millioner av spillere verden over. Man kan spille «Crimson Desert» i 40 timer og fortsatt føle at man bare har skrapt i overflaten.

Men også fordi utviklerne sitter klare til å høre på tilbakemeldinger, og så gjøre endringer som forbedrer stort og smått. Det har kommet utrolig mange sånne oppdateringer etter lansering.

Flere av dem har tatt tak i innsigelser jeg hadde da jeg skrev min anmeldelse.

Hvordan forholder man seg som profesjonell anmelder til en sånn situasjon? Hvor relevant er egentlig min mening når både spillet oppdateres og spillerne finner nye, stilige måter å spille det på?

Det var disse spørsmålene som fikk meg til å vende tilbake til «Crimson Desert». 40 timer ble til 140 timer. La oss kalle det ulønnet research.

Jeg har nå utforsket det aller meste spillet har å by på. Jeg har vært over alt på kartet og sett rulleteksten.

Og jeg ender fortsatt opp på terningkast fire.

Jeg må legge til at gjensynet også bød på flere titalls timer som var minst ett øye ekstra på terningen. Det å utforske dette kartet på måfå og eksperimentere med våpen og egenskaper er berusende gøy.

Men helhetsinntrykket mitt er fortsatt preget av en svak historie, et kjedelig rollegalleri og mangel på fokus i spillets oppdragsstruktur. Ironisk nok er utviklernes iver etter å rope «ja, for pokker!» til absolutt alle idéer i utviklingsfasen, både den største styrken og den største svakheten til «Crimson Desert».

Del dine tanker i kommentarfeltet under!