Skal vi få til en bedre skole, må vi se oss selv i speilet

DEBATT: En skole som har tatt en individualistisk dreining, med svært høye krav speiler samfunnets utvikling, og de voksnes angst for hva fremtiden bringer projiseres over på ungdommen. Skal vi forbedre skolen må vi prioritere barna, ikke oss selv.

Skal vi få til en rausere og mer inkluderende skole, må vi først se oss selv i speilet. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hvordan kan vi forklare en økende deltagelse og høyere karaktersnitt de siste tiårene på en videregående skole som tilsynelatende har blitt verre? Den kravstore skolen som problematiseres må sees i sammenheng med samfunnets forventninger – fra ungdommens forventninger til seg selv, til de voksnes forventninger til den unge generasjonen. Forventningene må knyttes til en økende globalisering med konkurranse på alle nivå – fra hvem som er best i klassen til nasjonen med høyest bruttonasjonalprodukt. Ungdommen som leder løpet, får velge på øverste hylle i fremtidens mulighetsrom. Det er en konkurranse om å velge sin fremtid og identitet. Den samme logikken driver nasjonenes higen etter økonomisk vekst.

Skolen som samfunnets speilbilde

Skolesystemet speiler vår nasjons logikk og ideologi. Det grådige maskineriet som står bak grenseløst ressursbruk og økokrise, står også bak skolesystemet. For å redde Norge AS utav oljealderen trenger vi innovasjon og smarte hoder. Vi blir stadig påminnet om at Norge ikke ligger i tet i den globale konkurransen, enten det gjelder matematikkunnskap blant unge, innovasjon blant forskere, eller satsing i næringslivet. Skolen, som skal være for barnets beste, har blitt et middel for å redde Norge fra grusomme fremtidsscenario og for å betale den velstående eldrebølgens pensjon.

På sidelinjen har individualpsykologien bistått i den psykiske helsekrisen som fremstår som et symptom på dette problemet. I stedet for å se psykisk uhelse i lys av samfunnets utvikling og forventningene som stilles til unge (så vel som voksne) plukkes enkeltindivider ut som avvik som trenger ekstra «ressurser». Det kan virke som om man aldri får nok psykologer og helsepersonell til å «normalisere» ungdommen og få dem gjennom veien til næringslivet. Og hva venter dem der?

Fremtidsangsten projeksjon

Drivkraften bak den kravstore læreplanen og lange skolegangen er økonomisk vekst og fremtidsangst mot stormakter, ressursknapphet, fattigdom og økokrise. Vi forbereder de unge på en verden ved å frata dem barndommen og dens trygghet. Dermed fører vi en skolepolitikk som blir en selvoppfyllende profeti. I håp om å bygge en bedre verden viskes barndommen ut og barna blir midler for å døyve vår egen fremtidsangst.

Skolens fag inneholder fine ord om rettferdig ressursfordeling og bærekraftig utvikling, men samtidig sosialiserer vi dem inn i det frie markedets logikk og nådeløse konkurranse i «verdens beste land». Kun enkeltprestasjoner belønnes på karakterkortet og fellesskap har blitt instrumentelt for «et godt læringsmiljø». Elevene, som vi kaller dem, har blitt et middel for å nå Norges mål – å lede an i den globale konkurransen om stigende bruttonasjonalprodukt, nasjonale ressurser og politisk innflytelse. «Det er typisk norsk å være best» klinger samtidens kognitive dissonans i våre ører.

En bedre verden er mulig

Den livsverden som skolen okkuperer hos dagens ungdom er en moderne kolonisering av arbeidskraft. Fra et økonomisk perspektiv er barna ressurser, human kapital som det investeres i, og deres tid eies av et grådig rikt samfunn som ikke våger å se for seg en annerledes verden. Vi forbereder dem på «den virkelige verden», og dette er kanskje ikke så dumt?

Men hva om det er motsatt? Hva om skolen er arenaen der en ny verden skapes? Dannelsen av de unge, som fremheves i den overordnede læreplanen, havner i skyggen av kompetansemål og karaktersnitt. Det finnes ikke tid til dannelse i skolen, som for eksempel utforskning av eget følelsesliv og empati, å lære å kjenne seg selv og andre, og bli en aktiv medborger. I stedet erfarer elevene at livet er en kamp der individuelle krav trumfer fellesskapet. Skal vi få til en rausere og mer inkluderende skole, må vi først se oss selv i speilet.