Skal kvinner tåle livets gang bedre enn prostataplagede menn?

DEBATT: Kjell Larsen spør om det er samfunnsøkonomisk klokt å medisinere naturlige livsfaser. Det er et betimelig spørsmål – men det er også et spørsmål som i praksis bare rettes mot kvinner.

Likestilling handler ikke om at kvinner og menn er like. Det handler om at vi skal ha like muligheter til å delta – også når kroppen ikke spiller på lag, skriver Julie Vold, (til venstre).

For vi medisinerer allerede konsekvensene av aldring. Hele tiden. Forskjellen er hvem det gjelder.

Når kvinners helseutfordringer løftes, blir det en prinsipiell debatt om ansvar, kostnader og hva vi «må tåle». Når det gjelder menn, er utgangspunktet et annet: Da er det et helseproblem som skal løses. Det er denne forskjellen debatten egentlig handler om.

Vi behandler prostataplager også

Jeg har selv stått i det. Midt i møter, i situasjoner der du skal være skarp, tydelig og ha kontroll – og så renner svetten plutselig som om du sitter i en overopphetet sauna. Uten forvarsel. Uten kontroll. Eller du står og presenterer, og blir rammet av en hjernetåke så tett at du mister tråden i det du snakker. Ordene er der – men du får ikke tak i dem.

Dette er ikke «ubehag». Det er ikke noe man bare tar seg sammen og håndterer. Det er realiteter som påvirker evnen til å fungere i jobb.

Jeg sto i det. Lenge. Ikke fordi det ikke fantes behandling, men fordi systemet ikke forsto hva problemet var. Jeg fikk hjelp – ti år for sent.

Jeg har råd til hormonbehandling. Men har alle det?

Det er her debatten egentlig begynner.

En uheldig dobbeltstandard

For når Larsen spør om det er klokt å medisinere naturlige livsfaser, overser han at vi allerede gjør nettopp det – hele tiden. Vi behandler aldersrelaterte helseplager hos menn uten å stille de samme prinsipielle spørsmålene. Prostataplager og hormonmangel anerkjennes som medisinske tilstander, fordi de påvirker livskvalitet og funksjon.

Ingen ber menn «stå i det». Men når det gjelder kvinner, endrer premissene seg.

Da blir det et spørsmål om hva vi skal tåle, hva vi selv må ta ansvar for, og om fellesskapet egentlig skal bidra.

Det er en dobbeltstandard vi ikke kan være bekjent av.

Dette handler ikke om komfort. Det handler om funksjon. Om å kunne sove, tenke klart og stå i arbeid. Når vi vet at manglende behandling fører til sykefravær, redusert arbeidsevne og at kvinner faller ut av arbeidslivet, blir det kortsiktig å gjøre dette til et spørsmål om prinsipper alene.

Ja, vi skal diskutere kostnader. Men vi må også diskutere konsekvensene av å ikke gjøre noe.

En for enkel debatt

For dette handler også om noe større: Vi har i årevis snakket for lite om kvinnehelse. Derfor har også jeg – sammen med andre Høyre-kvinner – løftet dette både internt i partiet og ute i offentligheten, blant annet på 8. mars. Nettopp fordi dette ikke er en særinteresse, men en reell likestillingsutfordring.

Å redusere dette til et spørsmål om «skal vi medisinere naturen» er å gjøre debatten enklere enn virkeligheten.

Likestilling handler ikke om at kvinner og menn er like. Det handler om at vi skal ha like muligheter til å delta – også når kroppen ikke spiller på lag.

Da må vi slutte å be kvinner tåle mer.

Og begynne å ta konsekvensene av å la være.