Skagerrak kan reddes, men det haster!

Silda ble så godt som utryddet – det tok 30-40 år å bygge bestanden delvis opp igjen. Nå er Skagerrak i ferd med å bli tømt for all fisk – jo lengre tid som går, jo lengre tid vil det ta å få fisken tilbake. I to artikler i Agderposten i januar gjør en erfaren havforsker rede for at dette kan stoppes. Men det krever handling! Agder må snarest videreføre det initiativ som er tatt i Oslofjorden og som vi er forpliktet til i internasjonale avtaler.

Trump, krig og skandaler preger nå mediene og sluker all oppmerksomhet. Klima- og naturkrisen er grunnleggende mer alvorlig, men er satt på vent. Sørlandskystens viktigste matkilde gjennom 10.000 år er et tydelig offer for disse mekanismene. Når vi året rundt koser oss med ferske, nykokte reker – er vi da bevisst på at rekene er hovedinntekten til Sørlandets fiskere? Vet folk at fersk fisk over disk oftest er tatt i reketrål og at sjøbunnen i Skagerrak, unntatt mindre områder utenfor Sveriges vestkyst, er sterkt påvirket av trålere?

Skagerrak har vært ett av de tre mest fiskerike havområdene i verden. Dette har sammenheng med Norskerenna, utenfor Arendal når den helt ned til 700 meter, Nordsjøens største dyp.

Fra den norske delen av Skagerrakkysten ble det i årene 1970-1990 i årlig gjennomsnitt tatt i land 1400 tonn torsk, bare denne ville i dag hatt en verdi over disk på rundt 200 millioner kroner årlig. I tillegg kommer verdien av andre fiskeslag, som utgjorde 20.000 tonn!

Historisk hadde vi et omfattende fritidsfiske med garn som da ikke er med i tallene. Kysttorsken vi påregnelig fikk for 25-30 år siden, på sluk og dorg, eller på leie med pilk eller agn, er borte. Rapportene fra forskerne sier at 90 prosent av tidligere fiskemengde i Skagerrak er tapt og bare 5 prosent av stor gytetorsk er igjen. Det er livsfarlig å være torsk i Skagerrak, sju av ti blir tatt innen ett år!

Fiskefangst med bunntrål er det store problemet. Men varmere hav og utslipp fra by og land drar også i feil retning. Sel og skarv får skylda av mange, men selen er frikjent, og skarven spiser mest leppefisk. Tapt fiskeredskap er også et stort miljøproblem, samfunnet må sørge for bedre regulering og intensivert rydding.

Men forskningen viser at kraftig reduksjon i fisket, da særlig rekefisket med bunntrål og fritidsfiske, er nødvendig. 200 havforskere og marinbiologer fra hele verden har sendt brev til EU der de maner til strenge strakstiltak mot bunntråling. I Sverige og Danmark skjerpes nå vern og fredning i Skagerrak og Kattegat. Marine nullfiskområder er bevist effektivt, fisk og hummer kommer tilbake. Torsken er den mest krevende fordi store deler av bestanden beveger seg i vide områder. Større arealer må dermed beskyttes, skal denne bestanden vokse. Fritidsfiske med garn bør inntil videre forbys, det bør være det minste problemet, nå når fisken er borte. En god start er at Oslofjorden fra i år har gått foran og stoppet alt fiske. Men Skagerrak har et langt større potensial!

Raet nasjonalpark på 600 km2 er et unikt utgangspunkt for at Agder fylkeskommune som regional utviklingsaktør kan ta føring. Internasjonalt er det fra før kritisk å realisere den nye naturavtalen som innebærer at 30 prosent av havet skal vernes innen 2030, dette har Norge støttet. Reguleringer må detaljeres i samråd med næringen, og statlige ordninger er logisk og nødvendig.

Kompensasjon for fiskerinæringen må inn i en konkret plan. Slik jeg forstår rapportene, er det ikke tvil om at resultater på 5-10 års sikt krever betydelig redusert trålfiske! Dagens store omfang av tråling har ikke lang historie, og jo lenger vi fortsetter som før, jo lengre tid vil det ta å få fisken tilbake. Fredning av Oslofjorden vil gi erfaringer, ikke minst mht. kompensasjon for de som nødvendigvis rammes av redusert fiske. Tiden er inne til å innføre reelt vern i Raet nasjonalpark, som strekker seg ut til Norskerenna. Det bør være starten på en videre utvikling av et levende Skagerrak – med et langt større fiske og en næring som igjen gir arbeid for mange og økt matsikkerhet for alle!