«Sjeldne festivalopplevelser»

1 month ago 28

Rosendal kammermusikkfestival har blitt hyllet både i inn- og utland som en av de mest kvalitetsbevisste og kunstnerisk ambisiøse festivaler innenfor klassiskfeltet.

I maleriske omgivelser ved Rosendal Baroni har festivalen siden 2016 presentert et knippe internasjonale topputøvere innenfor rammen av et nøye kuratert festivaltema, som regel en bestemt komponist.

Men kunstnerisk leder og pianist Leif Ove Andsnes hviler sannelig ikke på laurbærene, og i år fremstår ambisjonsnivået som høyere enn noen gang.

Status etter fem dager og 11 konserter er en festival som kanskje mer enn noen gang har klart å kombinere visjonære prosjekter med tydelig aktualitet.

Når festivalen i tillegg kan by på fremførelser på enestående høyt nivå, snakker vi om en festivalopplevelse som ligner på lite annet innenfor den klassiske musikken, både nasjonalt og internasjonalt.

Ungarn med kontrast

«Kontraster» var den litt vage overskriften for årets festival, men heldigvis var temaet langt mer konkret enn det kunne se ut til.

I all hovedsak var dette en festival som sammenstilte musikk av sentrale ungarske komponister med verk av Johann Sebastian Bach og den norske vokalkunstneren Ruth Wilhelmine Meyer.

«Ungarn» fremstår kanskje umiddelbart som et tema for spesielt interesserte, men det er faktisk fullt mulig å argumentere for at de to største komponistene i forrige århundre var ungarske.

Béla Bartók døde på høyden av sin karriere i 1945, etter å ha nådd ut til et bredt publikum med sin Balkan-baserte modernisme. György Ligeti står mer og mer frem som den mest særpregede og fargerike komponisten etter 2. verdenskrig.

Så er det naturligvis Franz Liszt, den dominerende figuren i europeisk musikkliv gjennom store deler av 1800-tallet, først som kvinnebedårende superpianist, deretter som grensesprengende komponist og religiøs mystiker.

Alle disse tre ble fremført i rikt monn under årets festival i Rosendal, og flere til.

Samtidig minnet musikkforsker Rachel Willson oss på at ingen av disse tre så dagens lys innenfor grensene til dagens Ungarn. Både Bartók og Ligeti – ungarskspråklige begge to – ble født i områder som nå tilhører Romania. Fødebyen til Liszt ligger i dagens Østerrike.

I løpet av forrige århundre gikk Ungarn fra å være en imperial stormakt (riktignok styrt fra Wien), til å bli et knapt nok mellomstort europeisk land, omtrent på størrelse med Innlandet, Vestland og Buskerud fylker sammenlagt.

Dette utgjør det historiske bakteppet for dagens Ungarn, med et autoritært regime båret oppe av hat mot minoriteter og nostalgiske drømmer om et nytt Stor-Ungarn.

Men denne historien preget også i vesentlig grad komponister som Liszt, Bartók og Ligeti, som konstant sto overfor utfordringen om å uttrykke og reforhandle forestillingen om ungarsk identitet.

Sjelegranskning og tankeflukt

Forbindelsene til historien var for eksempel påtagelige i et av mellomkrigstidens store mesterverk: Bartóks intenst sjelegranskende Fiolinsonate nr. 1 (1921), fremført på åpningskonserten med sjeldent mesterskap av fiolinist Vilde Frang og Leif Ove Andsnes.

Fremragende var også fremførelsen av Ligetis Strykekvartett nr. 1 ‘Métamorphoses nocturnes’ av de fire unge franske herrene i Quatuor Agate. Ligeti var del av den omfattende intelligensflukten fra Ungarn i tiden etter den sovjetiske invasjonen i 1956, og kvartetten var noe av det siste han skrev før eksilet.

En av festivalens mest fascinerende konserter var viet musikk av den uforlignelige György Kurtag, en diskret kjempe om noen innenfor den nyere musikken. I tråd med kontrastmotivet lot Andsnes verk av Kurtag hoppe bukk med verk av romantikeren Robert Schumann.

At denne konserten ble en eventyrlig opplevelse av sinnrik musikalsk tankeflukt skyldtes ikke minst innsatsen fra Andsnes selv, i tett samspill med blant andre den fremragende franske bratsjisten Antoine Tamestit.

Hør Eystein Sandvik snakke mer om Vilde Frangs fremførelse av Bartók i Musikklivet P2:

Overveldende styrkedemonstrasjon

Nytt av året ved Rosendal kammermusikkfestival var tilstedeværelsen av et større ensemble: Det Norske Solistkor, som satte et tydelig preg på festivalen under sin faste dirigent Grete Pedersen.

Midtveis i festivalen hadde koret allerede gjort seg bemerket med solide fremførelser av verk av Kurtag, Schumann og Franz Schubert.

Jeg var likevel uforberedt på den overveldende opplevelsen som ventet på festivalens nest siste dag: En fremførelse av Johann Sebastian Bachs «Johannespasjon» som jeg tror er det mest gripende jeg noen gang har opplevd i Baroniets Riddersal.

Bach oppførte «Johannespasjonen» første gang i Leipzig påsken 1724, og verket feirer dermed sitt 300-årsjubileum i år. Fremførelsen med Det Norske Solistkor var av det sjeldne slaget som får et historisk verk til å fremstå med akutt aktualitet.

Mye av æren for dette tilkommer dirigent Grete Pedersen, som viste en slående evne til å gjennomlyse på ny et verk som i noen grad har stivnet i en rutinepreget fortolkningstradisjon.

Men mest av alt var dette en styrkedemonstrasjon fra Det Norske Solistkor. Korpartiene bar preg av et ensemble som har finpusset klang og presisjon gjennom årevis med systematisk arbeid.

Som om ikke dette var nok: Solistene trådte fram en etter en fra korets egne rekker, og leverte sangprestasjoner som i stilforståelse, teknisk overskudd og uttrykkskraft befant seg på svært høyt nivå.

Når koret så suppleres av sammensatt barokkorkester uten svake ledd, blir resultatet en fremførelse med sjelden uttrykkskraft.

Fislete fiolin og rotete cembalo

Ikke alt holdt samme høye nivå disse fem dagene under Rosendals storslagne fjellmassiver.

Fremføringen av Bartóks livlige «Contrasts» for klarinett, fiolin og klaver, med fiolinisten Florian Donderer i spissen, endte opp som en kuriøs oppvisning i overdrevne geberder og fislete spill. Det som skulle være en triggende eksplosjon av ungarsk modernistisk folklore på åpningskvelden, kom liksom aldri helt over scenekanten.

Årets største nedtur var den japanske cembalisten Masato Suzuki, som rotet seg vekk i cembalokonserter av Bach, med et sammensatt barokkensemble på slep som fremsto uforberedt.

Sånt er dog å forvente på en festival hvor et begrenset antall musikere skal forberede mye musikk på kort tid. Det hører med til historien at alle disse utmerket seg med strålende prestasjoner på andre konserter.

Mot håpløsheten

Vi lever utvilsomt i en kaotisk og uoversiktlig tid, og mye av programmet under årets festival kan leses som en innstendig bønn om å lære av historien. Bartók emigrerte fra Ungarn i protest mot fascismen i 1940, mens Ligeti overlevde Holocaust med et nødskrik.

På avslutningskonserten ble blant annet musikk av László Weiner, som ble drept av nazistene i 1943, sammenstilt med diktet «Om eg må døy» av Gaza-forfatteren Refaat Alareer, som omkom under et israelsk bombeangrep i desember i fjor.

Selve avslutningsverket, Liszts forunderlig arkaiske og nedstrippede korverk «Via Crucis», ble en betimelig påminnelse om at dette ikke er en tid for selvgratulerende jubel. I stedet antydet avslutningen at kunstens viktigste oppgave i vår tid er å bidra i kampen mot håpløsheten, ved å vise at det utenkelige er mulig.

I så måte fremsto to korverk av vokalkunstneren Ruth Wilhelmine Meyer som ekstra verdifulle bidrag under årets festival.

I verket «Lokeslottet» (2023) bruker Meyer Det Norske Solistkor på høyst utradisjonelle måter for å mane fram bildet av en fremmedartet skjønnhet langt nede i havdypet.

Verket kan stå som emblem for en festival som på forbilledlig vis bruker den klassiske musikken både til å kaste lys over vår kontrastfylte historie og samtidig holde levende håpet om en bedre fremtid.

Publisert 13.08.2024, kl. 22.08

Read Entire Article