Sivilombudet mener Sivilrettsforvaltningen tar feil om voldserstatning

Betydningen av hvilken kode en sak har fått ved henleggelse, oppstår når fornærmede skal søke voldserstatning som Statens sivilrettsforvaltning. Dette fordi ikke alle lovbrudd gir grunnlag for erstatning. Den som har vært utsatt for kroppskrenkelse får ikke erstatning, mens den som har vært utsatt for kroppsskade får. Tilsvarende gir det å være offer for grovt ran erstatning, men ikke simpelt ran.

Dersom en gjerningsperson er dømt, er saken uproblematisk. Da legges dommen til grunn for utbetaling. Voldserstatningsloven gir imidlertid også krav på erstatning til fornærmede i tilfeller der saken blir henlagt. Og da er det avgjørende om påtalemyndigheten har kodet saken som den ene eller den andre paragrafen. Riksadvokaten har instruert om at saken skal kodes der påtalemyndigheten mener handlingen hører hjemme, men dette skjer ikke alltid.

Tapte i tingretten

Spørsmålet er dermed om Sivilrettsforvaltningen er nødt til – på selvstendig grunnlag – å vurdere om den henlagte saken var subsumert korrekt. For eksempel som simpelt eller grovt ran. Dette var situasjonen i en sak Oslo tingrett avgjorde i mars, der en kvinne var blitt ranet i sitt eget hjem, og påført et kutt i hodet som måtte sys.

Saken ble henlagt som simpelt ran med ukjent gjerningsperson. Kvinnen fikk derfor avslag på sin søknad om voldserstatning, fordi ordningen kun dekker grovt ran. Hun gikk til sak mot vedtaket, og tapte i Oslo tingrett. Tingretten skrev blant annet:

«Slik retten vurderer det har politi/påtalemyndighet normalt bedre forutsetninger enn voldserstatningsmyndighetene for å kunne foreta en riktig vurdering av straffebud. (...) Det er vanskelig for retten å vite om feilkoding av henleggelsessaker er et utbredt problem i politiet. Dersom dette er et utbredt problem – og det heller ikke er mulig å få endret på feilkodingen i etterkant – er det et argument som taler for at den samme kodingen ikke bør være styrende for retten til voldserstatning. Riksadvokaten har imidlertid i sine rundskriv gitt klare føringer om at saker skal kodes korrekt og endres hvis etterforskningen gir grunnlag for dette.»

Samtidig som denne saken pågikk i tingretten, har Sivilombudet behandlet samme problemstilling. I en uttalelse kommer ombudet til at forvaltningen har plikt til å vurdere om henleggelsen er gjort etter riktig straffebud. Ombudet skriver:

«Statens sivilrettsforvaltning (SRF) har etter den alminnelige forvaltningsretten en plikt til å utrede og vurdere på selvstendig grunnlag om erstatningsvilkårene er oppfylt i den enkelte sak. SRFs ansvar for å ta stilling til erstatningsvilkårene følger av at de etter voldserstatningsloven er tillagt myndighet som klageinstans i disse sakene.

Ombudets vurdering er at det ikke er rettslig grunnlag for å legge straffebudet angitt i straffesaksdokumentene uprøvd til grunn ved behandling av søknad om voldsoffererstatning etter voldserstatningsloven § 7. SRF må ved klagebehandlingen prøve på selvstendig grunnlag om den voldsutsatte er utsatt for et straffebud omfattet av lovens virkeområde. Betydningen av at et bestemt straffebud er angitt i straffesaksdokumentene, må vurderes konkret i den enkelte saken. Der den voldsutsatte fremsetter argumenter eller bevis knyttet til hvilket straffebud en handling skal subsumeres under, må SRF vurdere betydningen av disse. Verken voldserstatningsloven, systembetraktninger eller forarbeidene til voldserstatningsloven gir grunnlag for å begrense behandlingen av erstatningssøknadene slik SRF legger til grunn.»

Slipper å anke

Advokat Line Tveter og fullmektig Vegar Robertsen jobber i Lovdatas juridiske avdeling. De har, som ledd i Lovdatas støtte til Gatejuristen, ført den saken der Oslo tingrett nettopp avsa dom. Advokatene kan nå konstatere at Sivilombudet deler det synet de ikke nådde frem med i tingretten.

– Vi mener Sivilrettsforvaltningens praksis ikke er i tråd med loven og lovgivers intensjoner. Voldserstatningsmyndighetene kan ikke kategorisk avslå søknader om voldserstatning med den begrunnelse at politiet har henlagt saken under et straffebud som ikke omfattes av lovens virkeområde. Forvaltningen plikter å gjøre en reell vurdering, der sakens dokumenter gir grunnlag for det. Vi er glade for at Sivilombudet uttaler seg kritisk til Sivilrettsforvaltningens tolkning av loven og praksis. Vi håper det fører til endring slik at loven kan virke etter sin grunnleggende hensikt, som er å gi voldsutsatte erstatning.

Line Tveter og Vegar Robertsen, Lovdata juridisk.

Hun opplyser at dommen fra mars, tross medvinden fra ombudet, ikke vil bli anket. Dette fordi de, etter at dommen falt i tingretten, har bedt påtalemyndigheten om å omgjøre henleggelseskoden fra ran til grovt ran. Og det fikk de medhold i, slik at klienten nå vil ha krav på erstatning.

 – Selv om vi er glade for at vår klient nå kan søke erstatning på nye premisser, er vi kritiske til en slik løsning, der erstatning er avhengig av at politiet omgjør hvilke straffebud saken er kodet som. I vår sak skjedde voldshendelsen i november 2020, saken ble henlagt i februar 2021 og straffesaken ble omgjort til grovt ran og på nytt henlagt i mars 2026. Vi er ikke kjent med andre lignende tilfeller av omgjøring flere år etter voldshendelsen, og tror ikke mange – om noen i det hele tatt – vet at dette er en mulighet. Voldsutsatte er i en sårbar situasjon, og man kan i alle fall ikke legge til grunn at de er kjent med denne muligheten, sier Tveter.

– Det tar vi på alvor

Avdelingsdirektør i Sivilrettsforvaltningen Kristina Kjeverud sier de har basert deres praksis på en samlet tolkning av lovens formål, forarbeidene og lovens system for øvrig.

– Staten har i to tingrettsavgjørelser fått medhold i denne fortolkningen. Sivilombudet har i sin uttalelse kommet til en annen konklusjon. Det tar vi på alvor, sier Kjeverud.

Hun fremhever behovet for at voldserstatningsordningen skal være enkel, rask og forutsigbar for partene.

– Både den som har vært utsatt for en voldshandling og den som hevdes å ha utført handlingen, er parter i en voldserstatningssak. Vi skal besørge at begge parter får innsyn og har anledning til å uttale seg om det som er av betydning for egen sak. Vi vil nå se nærmere på hvordan uttalelsen skal følges opp, herunder om det er behov for å justere praksis og hvilke konsekvenser dette vil kunne få for partene, sier Kjeverud.