Ser på tog, kjenner nesten ingen, vinker veldig sjelden

Snart var det tid for å stå og se på ukjente folk i tog.

Foto: Visual PhotoLog / Shutterstock

Om to dager var det suttene mai, som først og fremst betød at ungene fikk spise så mange småis de ville. For det hadde Henrik Wergeland bestemt. 

På suttene mai skulle de iallfall gå ned til ytterkanten av sentrum for å få med seg togene. Ellers var det ikke skikkelig suttene mai.

Barnetoget først, med tusenvis av fremmede unger som sang «Alle fugler små de-e er». Innimellom stødig kompet av et interessant korps.

Han pleide aldri å stå i første rekke for å se. Han fikk med seg det viktigste uansett.

Han kjente kanskje igjen to andre unger i togene enn sine egne. Uansett foretok han seg sjelden noe hvis han dro kjensel på noen. Han kunne aldri være helt sikker på om han kjente dem eller om de bare lignet. 

Av og til dukket det også opp en voksen i toget som han kjente. Da ga han muligens fra seg et nikk, som ingen i verden la merke til. Et lite vink kunne kanskje forekomme, men også det uten at en kjeft fikk det med seg, aller minst dem han vinket til. Da pleide han å angre på at han vinket.

Han hadde sett hvordan de hardcore suttene mai-folkene jobbet. Med flagg og hoing og sprelling og hopping og synging. Der var ikke han. 

Han var en observatør på suttene mai, mer enn en deltaker. 

Men når hans egne unger dukket opp, kunne det bli litt mer. Det var klart han måtte gi seg til kjenne, slik at ungene fikk med seg at han fikk med seg at de gikk forbi.

I god tid før ungene dukket opp, fikk han beskjed av kånå om å følge med. 

Det var bra. For det var ikke alltid lett å holde motivasjonen oppe når den ene skolen etter den andre, med totalt ukjente unger, gled forbi. Ungenes skole kom alltid sist eller nest sist. 

Med rundt femti skoler i toget var han alltid forberedt på mye ståing. Nede i Vågen hadde folk betalt opptil 60.000 kroner for bord med utsikt. 

Men med de gjeldende værutsiktene, med 7-8 grader, kanskje litt regn her og der og mye eller lite vind, fristet det mer å stå enn å sitte ved et bord, utsikt eller ei. 

Da hadde han muligheten til å hoppe eller vandre litt rundt, i tilfelle han skulle få frosten i seg. Han kunne iallfall snurre rundt sin egen akse.

Hurra!