Senterpartiet har gått seg vill. Kan de finne veien ut av villmarka?

KOMMENTAR: Alt har gått galt for Senterpartiet. Hvorfor det, og hva kan skje nå?

I villmarka: Senterpartiet sliter, og verken Geir Pollestad eller Lisa Marie Klungland kan føle seg sikre på stortingsplass i år. Foto: Kristian Jacobsen

Våren 2021 var Senterpartiet om ikke ørnen, så i alle fall jaktfalken i norsk politikk. 20-tallet og vel så det var synlig på meningsmålinger, og landsmøtet i partiet ble såpass høye på seg selv at de utropte sin lattermilde partileder Trygve Slagsvold Vedum til statsministerkandidat.

Valget høsten 21 førte partiet inn i regjering igjen, selv om valgresultatet landet et stykke under de mest elleville meningsmålingene. 13,5 prosent av stemmene ga pene 28 seter på Stortinget, og litt motvillig ble Vedum presset av Støre til å ta plass øverst i Finansdepartementet. Helst ville han nok ha sluppet den mest disiplinerende jobben av samtlige statsrådsposter.

Og to stykker fra Rogaland, Geir Pollestad fra Hå og Lisa Marie Klungland fra Vindafjord, kunne ta plass på Rogalandsbenken på Løvebakken. Nå står begge i fare for å miste plassen. Det har i så fall aldri skjedd siden krigen, at Bondepartiet/Senterpartiet ikke har representert Rogaland på tinget.

Hvor var politikken?

Da Sp gikk i regjering, skulle distriktsopprøret, som til tider var så kraftig at selv Oslo-gutten Støre og Ap dreide tydelig bort fra det urbane og begynte å snakke om «hele landet», omsettes i praktisk politikk. Ap-profilen Jan Bøhler fra Groruddalen meldte seg ut av Ap og inn i Sp.

Men sånn ble det ikke. Regjeringsdeltakelsen avslørte at Sp først og fremst var imot mye av det Erna Solberg hadde gjort de siste åtte årene. Dermed ble det reversering av sammenslåtte fylker, gjenopprettelse av lensmannskontorer med lav aktivitet og andre tiltak med lav folkelig oppslutning.

Mer symbolsaker enn reell reversering av Oslo-dominansen. Hvor mange statlige arbeidsplasser ble flyttet ut av Oslo? Veldig få. Og det til tross for at Sp hadde kommunalministeren i tre år og tre måneder. Det er da det klinger litt hult når Senterpartiets førstekandidat i Rogaland, Geir Pollestad, fyrer løs mot Oslo nå. Hvorfor gjorde han og Sp ikke noe med det da han hadde regjeringsmakt?

Kanskje fordi Ap etter hvert ble en slags hovedmotstander, selv mens de to partiene regjerte sammen. Det var jo den økende kløften mellom de to partiene som toppet seg med regjeringskrisen i slutten av januar. I sentrale spørsmål, som forholdet mellom Norge og EU, er de på ulike planeter.

Stor tabbe

Regjeringsslitasje kalles det. Det samme erfarte Fremskrittspartiet, og Sylvi Listhaug omtalte det «som å komme ut av fengsel» da partiet brøt ut av Solberg-regjeringen i januar 2020. Veteraner i SV kan fortelle liknende historier om sine erfaringer som regjeringsparti mellom 2005 og 2013.

Senterpartiet gjorde også en stor tabbe da de frøs SV ut i forbindelse med regjeringsforhandlingene i Hurdal, og tvang fram en mindretallsregjering. Partiet ble stående litt venneløse, noe de merker godt nå. For hvem skal Sp alliere seg med, egentlig? Partileder Vedum, som nok er mer av en sosialdemokrat enn grunnfjellet i eget parti, kunne nok tenke seg å finne tilbake til idyllen med Ap, men sterke krefter i partiet er mye mer konservative enn ham.

Mobbekampanje

Det skal selvsagt heller ikke stikkes under en stol at Sp og Vedum personlig har vært utsatt for en vedvarende latterliggjøring fra det jeg vil kalle «Oslo-kommentariatet». Partiet har med andre ord fått svært lite drahjelp i riksmediene, snarere har de blitt parodiert og idiotforklart over en lav sko. Motstand mot EU og EØS er helligbrøde og majestetsfornærmelse. Det har ikke vært pent å se på, tidvis. Få andre etablerte partier får tilsvarende juling, med et mulig unntak for Rødt.

By mot land, mann mot mann. Og Sp er ikke ørnen, men hakkekyllingen, i norsk politikk.

Det kan nok heller ikke være tvil om at Senterpartiet har bommet ganske grundig på tidsånden. Debatten om sentrum og periferi kom helt i skyggen av krig og dyrtid, og siden partiet valgte å bryte ut av regjering, fikk de ikke være med å nyte godt av den voldsomme medgangsbølgen som Arbeiderpartiet surfet på etter Stoltenback.

Lekker til Frp

Sett fra landbruksfylket Rogaland er det nesten utrolig at ikke Sp gjør det bedre. Partiet lekker velgere til Fremskrittspartiet, som nok i større grad evner å mobilisere «protestvelgere» i år. Noen av disse er altså de samme som stemte Sp (i protest!) ved sist korsvei.

Disse veldige svingningene er trolig noe som vil påvirke norsk politikk i årene som kommer. Det kan være nesten uforståelig kort vei fra genistatus til full nedsmelting, og omvendt. Tenk bare på Jonas Gahr Støre og Ap. For åtte måneder siden var det åpent opprør mot Støre i partiet. Nå er det «trygg styring» og meningsmålinger som gir lave odds på at han fortsetter som statsminister.

Høyre om?

Det betyr jo også at den sumpen som Senterpartiet befinner seg i nå, ikke nødvendigvis vil bli en permanent tilstand. Tenk på alle dem som har spådd at Kristelig Folkeparti er over og ut. Det viste seg at partiet kunne gjenoppfinne seg selv ved å lytte til tidsånden og bli «anti-woke».

De innebygde konfliktlinjene mellom by og land, distrikt og urban, og ikke minst mellom Oslo og hele resten av landet, kommer ikke til å forsvinne. Der ligger det en mulighet for Sp, hvis bare verden rundt oss blir mer «normal» igjen.

Som potensielt støtteparti for en Ap-regjering etter valget vil Sp også ha mulighet til å profilere seg på noen hjertesaker, og kanskje vinne tilbake noen sympatisører før valgene i 2027?

Kan veien videre for Senterpartiet bli å kutte båndene til den rød-grønne siden, og enten bli blokkuavhengig igjen, eller til og med flytte seg over på borgerlig side? Neppe med Vedum som leder, tror jeg. Men han kommer neppe til å sitte i mange år til. Kanskje er et lederskifte aktuelt før kommunevalgene i 2027?