Hvordan skal man forstå seg selv når man får seksuelle tanker om barn? Spørsmålet utforskes i psykolog Pål Grøndahls nye roman.
Publisert 16.05.2026 14:26
– Historien viser at grensene for hva som regnes som sykt og avvikende endrer seg over tid. Homofili var for eksempel lenge definert som psykisk sykdom.
Det sier den profilerte psykologen Pål Grøndahl. Han har opptrådt som sakkyndig i hundrevis av norske straffesaker. Mange kjenner han som en som kommenterte rettssaken mot Anders Behring Breivik i flere medier.
Han har også vært en faglig stemme i flere overgrepssaker.
Pål Grøndahl mener at vi som samfunn må være varsom med hvordan vi definerer mennesker og seksualitet. Måten vi møter de med seksuelle tanker om barn, mener han er lite konstruktivt.
– Når mennesker reduseres til «monstre», skyver vi dem bare lenger ut i skam og isolasjon. Det gjør samfunnet mindre trygt, ikke mer, sier han.
Selvforakt
Han tror åpenhet om slike vanskelige temaer er en bedre vei å gå enn gjennom det han kaller moralsk panikk.
I boka hans «Avkledd», er det personen Dan Wankel som utforsker, og avkler, seg selv når han konfronteres med sine egne seksuelle tanker.
Det er ikke en selvbiografi, men Grøndahl vedgår at han og Dan likevel har mye til felles.
– Dan og jeg deler en del trekk: vi er skeive, ironiske, ganske frittalende og skeptiske til alt som plutselig blir moralsk vedtatt. Vi har også noen erfaringer fra oppveksten til felles. Men han er ikke meg, sier Grøndahl.
Boka er en historie om oppveksten til Dan Wankel som er preget av omsorgssvikt og en voldelig far. Og en tidlig erfaring med det å være annerledes, også når det kommer til den seksuelle oppvåkningen.
Dan føler skam og selvforakt. Han føler seg feil.
Som Pål Grøndahl føler hovedpersonene på utenforskap. Han flytter tidlig hjemmefra, inn til storbyen, og blir etter hvert psykolog.
En høstdag blir han invitert til et direktesendt talkshow på TV for å snakke om pedofili.
Moralsk suspekt
Der svarer han bekreftende på at han har en sympati med pedofile, og at han kan forstå hvordan det er å ha slike følelser.
Han sier at han selv synes at mange barn unektelig er pene. Søte, pene og smilende.
Det hadde han sett gjennom forskningen sin. På ulovlige nettsider. Men det var forskning.
Slikt blir det bråk av.
– Har du opplevd noe lignende selv?
– Ja, om enn i langt mildere form. Som forsker og terapeut problematiserte jeg spørsmål om behandling av seksuallovbrytere. Jeg erfarte hvor raskt forsøk på nyansert diskusjon kan bli oppfattet som moralsk suspekt.
– Mer utbredt enn vi tror
– Det lærte meg hvor brutalt det offentlige ordskiftet kan være når temaet er seksualitet, skam og overgrep, sier Grøndahl.
Han har utfordret folks grenser ved å være kontroversiell også tidligere. I 2019 sa han til Dagbladet at pedofile kunne få tildelt sexdukker som lignet på barn, og at dette kunne virke som en ventil på følelsene.
Det falt ikke i god jord hos Kripos, som advarte sterkt mot dette.
Grøndahl vil ikke at vi skal normalisere pedofili, men at vi må ta inn over oss at seksuell dragning mot barn har en utbredelse utover det mange tror.
– Fantasier ikke det samme som handlinger
– Vi vet at seksuelle tanker om barn forekommer langt oftere enn folk liker å tro. De fleste som har slike tanker handler heldigvis aldri på dem. Samtidig viser norske undersøkelser at seksuelle krenkelser mot barn før de er 16 år er relativt utbredt. En av fire jenter og en av ti gutter opplever dette, sier Grøndahl.
– Hva som er «normalt» er vanskelig å svare
entydig på. Seksuelle handlinger mot barn er forbudt av svært gode grunner. Men
tanker og fantasier er ikke det samme som handlinger.
Hovedpoenget hans er likevel at åpenhet og forsøk på å forstå er langt mindre farlig enn det motsatte.
– Vi bør møte mennesker som strever med slike tanker på en måte som gjør det mulig å søke hjelp før noe skjer. Hvis alt bare møtes med demonisering og sosial utslettelse, øker risikoen for isolasjon, håpløshet og hemmelighold, sier Grøndahl.










English (US)