Scener fra en krigshøring

12 hours ago 3

Denne uken møter forsvarsminister Pete Hegseth og forsvarssjef general Dan Caine i Kongressen for første gang siden krigen mot Iran startet i slutten av februar.

Høringen i forsvarskomiteen skulle egentlig handle om et historisk høyt forsvarsbudsjett. I løpet av noen få minutter utviklet seg til en krigshøring.

Dette var øyeblikket demokratene hadde forberedt seg på.

De gikk rett på sak: Hva hadde krigen kostet, hva hadde den oppnådd, og hvor lenge så administrasjonen for seg at den ville vare?

Jeg satt få meter fra Hegseth da han ble grillet. Stemningen i salen var anspent.

Avbrytelsene kom tidlig, og flere demokratiske representanter lente seg frem i stolene mens Hegseth gjentok gamle talepunkter.

Et av de få konkrete svarene kom fra direktøren. Prislappen på Iran-krigen er så langt på rundt 25 milliarder dollar.

Det er mye penger.

Men Hegseth holdt seg til sin foretrukne strategi: Angrep er det beste forsvar.

Han gjentok på inn og utpust at krigen er en stor militær suksess, at de har stålkontroll og at målet er soleklart: Iran skal ikke få atomvåpen.

Hvordan dette skal oppnås, eller hvor lang tid det vil ta, sa han ingenting om.

Hegseth var tidlig ute med å stemple demokratene som en hovedfiende.

Han beskyldte dem for å politisere krigen, og hevdet at de oppførtse seg upatrotisk og ikke som folkevalgte på jobb for amerikanske interesser.

Hegseth har vært en av de fremste pådriverne bak Iran-krigen.

Han la ingenting i mellom i hyllesten av president Trump, som en modig og urokkelig president som gikk til angrep på Iran, USAs største fiende gjennom 47 år, mens flere allierte valgte å holde seg unna.

Forsvarssjefen, general Caine, gjorde lite ut av seg. Han satt stort sett med blikket ned i papirene foran seg og løftet det når han måtte.

Arbeidsfordelingen mellom dem var tydelig. Caine er «good cop», Hegseth er «bad cop.»

«Hvordan jobber du for å bevare Nato?» spurte jeg general Caine i pausen. Han var, forståelig nok, forsiktig med å kommentere forholdet mellom USA og Nato.

«Politikerne må svare på politiske spørsmål», svarte han, før han likevel på høflig vis fikk sagt at han hadde vært i Norge og at han satte pris på sine norske allierte på en tidligere tjenestereise til Andøya.

Utover ettermiddagen fortsatte demokratene å presse hardere.

På et tidspunkt ble en av representantene så høylytt at Hegseth avbrøt og påpekte at det ikke var nødvendig å rope.

Like etter fikk Hegseth kjeft for å rope enda høyere.

Flere av de folkevalgte var oppriktig opptatt av å få svar på spørsmålene rundt en krig de ikke har fått tilstrekkelig innsikt i.

Andre spilte like mye for kameraene, med eksplosive utspill som sannsynnligvis går viralt på sosiale medier.

Høringen bekreftet hvor forskjellig krigen i Iran oppleves i Washington.

Hegseth fremstilte kritikken fra demokratene som forræderi.

For demokratene fremstår Trump og Hegseth som symboler på en inkompetent og hissig administrasjon som de nekter å stole på.

Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen på begge sider av politikken. Velviljen mangler, og den gjensidige forakten forsterkes.

Avstanden er blitt så stor at selv beskyttede arenaer, som forsvarskomiteen historisk har vært, er blitt slagmarker.

Et flertall av republikanerne i komiteen uttrykte full støtte og tillit til Hegseth. Men også de vet at krigen nærmer seg seksti dager.

Dette er ikke bare en symbolsk grense som forteller at krigen har begynt å drøye ut: Krigsloven krever at Kongressen godkjenner videre militær innsats når de dagene har passert.

Likevel er det fortsatt uklart hva administrasjonen faktisk planlegger å gjøre når fristen utløper.

I følge Hegseth har de flere dager å gå på før fristen utløper. Dagene med våpenhvile regnes ikke som «krigsdager». Det er en kreativ vurdering.

Trump kan også i praksis fortsette krigen uten en godkjenning fra Kongressen. Obama gjorde det i Libya i 2011, og flere presidenter har tolket rollen som øverstkommanderende utifra egne behov.

Men denne krigen har allerede tappet budsjettene. Administrasjonen kan snart trenge mer penger.

Og det er her maktbalansen i Washington blir relevant. Mer penger til krigen må godkjennes av Kongressen.

Av de samme kvinnene og mennene som satt i salen og stilte spørsmål – og som fortsatt ikke har fått klare svar på hva planen er videre.

Etter høringen forsøkte jeg å stille Hegseth et spørsmål.

Han avbrøt høflig før jeg rakk å komme i gang. Han hadde allerede svart i seks timer, sa han. Nå var han ferdig.

Etter seks timer med det som var et intenst og til tider fiendtlig avhør, blir selv en krigsminister sliten.