Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den lever, denne klassiske revyen

REVYANMELDELSE: En fin, lun og musikalsk blått-te-lyst-feiring av Stavanger fra folk som virkelig kan klassisk revy.

Pål Hjelm, Pål Mangor Kvammen og Rudi Bjørknes Gundersen brenner hekser i Stavanger til lyden av Kaizers Orchestra. Foto: Fredrik Refvem

«Historien om Stavanger – 900 år på et lide løyeblikk», revy med Pål Hjelm, Pål Mangor Kvammen og Rudi Bjørknes Gundersen. Stavangeren. 1 time 45 min inkl. pause.

Å gå på revy i Stavangeren er litt som å gå i kjerkå. Du vet ganske godt hva du får. Du kjenner ritualene. Liturgien er kjent, salmene like så. Man kan bli rikt velsignet hvis man liker den slags. Når humorhuset, katedralen, tjuvstarter feiringen av Stavangers 900-årsjubileum, går de opp en pilegrimsled de har jobbet med i ørten år. Den klassiske revyen, med variasjoner, har vært husets varemerke omtrent siden biskop Reinald, den tidligere munken fra Winchester, fikk bygget Domkjerkå, som vi egentlig feirer i 2025.

Helt i starten av revyen, som et preludium, får vi vite at det var bare Reinald, Sigurd Jorsalfar, broren Håkon Snøskredfare og cirka 80 andre som bodde i byen for 900 år siden. Ja, og Tante Ada med loddene i undergangen, Dickens og selvfølgelig Iran Import, som allerede da hadde opphørssalg på persiske tepper. Starten er svært god. Ordspillene er av godt, gammelt merke. De sitter, det humres og det er fart i det svært kompetente femmannsorkesteret. Man føler seg alltid litt ekstra påspandert når det er ekte, levende musikere på scenen. Pål Hjelm får brukt sin kraftige røst og store brystkasse når det synges. Pål Kvammen hiver kanskje litt etter pusten, men han og Rudi Bjørknes Gundersen springer rundt og lager gode ablegøyer.

Sistnevnte imponerte da han etter mange år i ymse bakomroller satte opp sitt eget show, «Rudi & di». Han er et godt scenetilskudd til de to superveteranene.

Kannibalen fra Engøy

Deler av Stavanger-historien fortelles nokså rett fram, av én i trioen i skiftordning, som tar på seg «sant»-hatten. Resten er tull og tøys, kjente sanger i ny tekstdrakt og en kjærlig herjing med historien, ispedd litt vakker Bergen-skepsis og nytt og gammelt blandet sammen. Voi og Ryde i gapestokk på grunn av feilparkerte kjepphester, litt heksebrenning, tipp-tipp-tipp-ganger-fjorten-oldefaren til Preben jr. og sjau og ballade. Nummeret om kannibalen fra Engøy er nydelig i all sin enkelhet.

Litt ujevn kvalitet etter en god start, men de kommer seg til pause på stigende puls, med forventninger i luften og en feiende flott bedehussang fra pietistene som mener alt – absolutt alt – er djevelens verk.

Biskop Reinald Foto: Fredrik Refvem

Presten hjelper til når mennene er misfornøyde med kånene. Vips, så var de brent på bålet. Foto: Fredrik Refvem

Det står aldri på håndverket når Kvammen & co. setter opp revy. De vet hva som funker og hva som skal til. I andre akt viser de også at de på sine gode dager har plenty krutt i muskedunderen, hvis det er lov å si. En finfin strikkevise fra misjonskvinnene følges opp av en annen Stavangeren-hit: Pål Hjelm får Pål Mangor Kvammen til å rive seg i håret, denne gangen ved å forklare opphavet til ulike stedsnavn i Stavanger. Nå kommer perlene ganske tett. En minimusikal om da en bergenser klarte å alliere damestridende stavangergutter og tilreisende italienske sjarmører om en felles fiende.

Mot slutten slår lokalpatriotismen ut i full blomst før de rapper seg gjennom oljå og Arne Rettedal, et hvileskjær, før vi blir kjent med førstebibliotekar David Bøe. Akkurat når vi trenger det, når hele salen forventer et skikkelig glansnummer, så kommer akkurat det. Pål Hjelms nokså røslige kropp ligger henslengt i en kontorstol mens han foredrar om de delene av Stavanger-historien revyen ikke har tatt for seg. Krigen og litt sånn. Her viser det klassiske revyformatet sin styrke. En kar som snakker rålls mens han sklir og styrer med den stolen. Enkelt, effektivt og noe av det løgneste jeg har sett i Stavangeren på lang tid, og jeg har sett det aller meste. En musikalsk finale senere, og trioen – og bandet – høster velfortjent, stående applaus.

Voi og Ryde står i gapestokken på grunn av alt rotet med feilparkerte kjepphester. Foto: Fredrik Refvem

Femmeren er i det romslige hjørnet, for denne revyen hakker litt, særlig før pausen. Anmeldere skal helst ikke være rause, men skyd meg! Noen humper veies opp av glansnummer, sangnummer og ganske mye av det andre man håper å få når man trer inn i den stavangerske humorkatedralen.

Den lever

Et lite apropos til slutt: Rett før avspark dunket en av de skriftlærde på revyfeltet, og som er tittgjengde i Stavangeren og som satt på min rekke, i meg, hilste og sa: Du er her ja, noe jeg nesten ikke kunne nekte for. Avlivet ikke du denne sjangeren for en stund siden? Det kom litt bardust på, og jeg kan ikke huske at jeg har gjort det, altså avlivet det klassiske revyformatet.

Hvis jeg har gjort det, så var det en feil fra min side.

Når Stavanger skal ha et jubileum, en feiring av byen, folket og identiteten, er det helt på sin plass at Stavangeren byr på en klassisk revy. Tradisjonen er helt sentral i vår nyere kulturhistorie. Sammen med Stavanger-rocken og senere Stavanger-litteraturen og filmen har revyscenen vært viktige for at vi er de vi er. I likhet med kjerkå kan den framstå som gammeldags, litt forutsigbar og noe tiden prøver å løpe fra. Men sannelig, sannelig sier jeg dere: Den lever, denne klassiske øvelsen, sakramentet revy, som Stavanger har hatt det så mye løye med.

Den lever!