Samling i bånn

Det var neppe noen i konferansesalen utenfor Paris i 2015 som forutså dette.

Verden hadde funnet en løsning på klimaproblemene. Sammen skulle vi kutte utslipp, og ambisjonene skulle bare bli større.

Parisavtalen fikk en pangstart.

USA tok på seg ledertrøya. I vårt naboland skulle snart en ung jente starte en ukentlig skolestreik for klimaet.

Utenfor Stortinget var det klimabrøl. Klima ble den viktigste saken for velgerne her hjemme.

Det virket som om ingenting kunne stoppe klimaengasjementet.

Så kom en stadig brattere oppoverbakke for de som forsøker å begrense utslippene.

Hvordan endte vi her?

Velgerne er fortsatt bekymret for klimaendringene. Men det er mye man skal bekymre seg for i 2025.

Pandemi, krig og økonomi har preget oss. Og for mange haster det mer å ta tak i utfordringene som utspiller seg her og nå.

Med Trump tilbake i Det hvite hus, har USA trukket seg ut av Parisavtalen. En rekke amerikanske forskningsmiljøer som er helt avgjørende for klimavitenskapen, er under hardt økonomisk press. Landet som slipper ut nest mest klimagasser i verden, møter ikke opp i Belém.

På vår side av Atlanterhavet har en annen pådriver i klimaarbeidet blitt svekket. Der EU tidligere fremsto som kompromissløs i å sette klimaet og grønn omstilling først, ble forhandlingene om et nytt klimamål denne uken preget av nettopp kompromiss:

Ja, man skal kutte 90 prosent utslipp innen 2040, men både kutt og et nytt kvotemarked kommer senere enn planlagt.

Når giganter som USA trekker seg ut, etterlater det seg et vakuum andre prøver å fylle. Kinas sakte, men enorme, omstilling begynner å skyte fart. Brasil ønsker å benytte anledningen som vertskap til å ta større plass på den globale klimascenen.

Kanskje kan nye klimaledere få frem perspektiver som har blitt oversett før.

Men samarbeidet er mer splittet enn tidligere, og mangler den tydelige retningen fra Paris. Det gjør det vanskeligere å finne enighet i Belém om store spørsmål som faktisk tar klimaarbeidet videre.

For sent for 1,5

Det var kanskje ambisiøst, men i 2015 var det fortsatt mulig:

Verden kunne klare å unngå de verste konsekvensene av klimaendringene ved å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader.

Men etter fem gode år, kom fem vonde for klimaet. Status ti år senere, er at ting bare har blitt verre. Og vi har begynt å se hvilke konsekvenser det får i ekstremvær, både i Norge og ute i verden.

Utslippene øker fortsatt, selv om Parisavtalen har klart å bremse økningen. Der man før lå an til 4 graders oppvarming, snakker man nå om 2,8. Men det er bare teoretiske skrivebords­øvelser som nå kan påstå at 1,5-gradersmålet er realistisk:

• 2024 ble det første året der den globale gjennomsnitts­temperaturen var 1,5 grader over før­industriell tid
• Mengden CO₂ i atmosfæren var i år for første gang over 430 ppm – en grense mange har pekt på som smerteterskelen for 1,5-gradersmålet
• Forskere sier klimaets første vippepunkt allerede er nådd: De tropiske korallrevene kommer ikke til å klare seg

Verken den politiske viljen eller de teknologiske løsningene som skal til for å reversere det, finnes i dag.

Minste felles multiplum

Derfor virker det ikke som noen reiser til Belém i Brasil med store forventninger om banebrytende gjennombrudd for klimaet.

En rekke viktige avklaringer skal riktignok landes. Nye klimamål for 2035 skal meldes inn. På fjorårets møte ble man enig om svimlende 1300 milliarder dollar i årlig klimafinansiering til fattige land – nå skal man prøve å finne de pengene.

Tidligere toppmøter har sakte, men sikkert, erkjent at vitenskapens tydelige konklusjoner også må få politiske konsekvenser. Den største milepælen var kanskje i Glasgow i 2021 – da ordene fossil energi for første gang ble tatt med i slutterklæringen.

Nå er det ingen som snakker om den typen formuleringer.

Håpet er heller å bli enige om at landene som reiser til Belém, fortsatt støtter det internasjonale klimasamarbeidet. At Parisavtalen fortsatt spiller en rolle. At man fortsatt erkjenner vitenskapen, men at man ikke gjør nok.

Det holder ikke til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Men kanskje er det bekreftelsen en splittet verden trenger, for å fortsatt holde bremsen på utslippene.

Om enn bare litt.