Safe opptrer som dørmatte for arbeidsgiver

KRONIKK: Når man setter seg på en høy hest, er det viktig å sale godt. Jo høyere hesten er, dess vondere gjør det nemlig å falle av den. SAFEs forbundsleder Raymond Midtgård bør derfor ri varsomt, men fremfor alt sørge for å sale riktig hest. Det har Safe ikke gjort i oljeindustriens leverandørsjikt, hvor de i stedet har vervet medlemmer til stor ulempe for våre arbeidsvilkår.

Innsenderne mener fagforeningen Safe er i en for tett symbiose med arbeidsgiver. På bildet ser vi forbundsleder i Safe, Raymond Midtgård.

Er det faktisk mulig for et fagforbund? Jo, dessverre.

Da Ap/Sp-regjeringa i 2022 startet de varslede tiltakene mot bemanningsbransjen, ble ikke arbeidet gjort godt nok. Ett av hullene i regjeringas tiltakspakke klarte Høyres Anna Molberg å synliggjøre ved å framprovosere et svar fra daværende arbeidsminister Marte Mjøs Persen, hvor hun rotet med tillitsvalgtes rolle knyttet til godkjenning av innleie.

Lovtolkninga hennes falt ned som ei bombe på arbeidstakersida. LO reagerte sterkt. Meninga hadde vel aldri vært at andre enn reelle og etablerte tillitsvalgte skulle kunne forhandle om og godkjenne innleie? Skulle NHO og arbeidsgiverne nå i stedet få inn en kile til kreativ ‘splitt og hersk’ på virksomhetene?

De kastet i hvert fall ikke bort tida. Først ut var oljeservicebedriften hvor kampen om innleie kontra faste ansettelser trolig hadde vært hardest i landet de siste årene; vår egen arbeidsgiver Kaefer Energy har også det største arbeidsomfanget i Nordsjøen under frontfaget (Industrioverenskomsten).

En stille aksjon

Ledelsen foraktet klubbens forslag til innleieavtale, som tok mål av seg å forebygge slike nedslående tilstander som VG avdekket på Melkøya, og som har vært gjennomgående i bransjen for øvrig. I stedet for å forhandle reelt med oss, startet ledelsen en storstilt, men stille aksjon. I en kreativ strøm av nye og fantasifulle måter å dele opp bedriften på, dyrket de fram ymse nye «tillitsvalgte» som de deretter overrumplet med avtaleutkast ingen av dem hadde forutsetninger for å forstå rekkevidden av. Disse utkastene var rene blankofullmakter.

Den mest storstilte stille aksjonen fant sted på Equinors petrokjemiske landanlegg Kårstø og Mongstad, hvor ledelsen allerede hadde skjønt at innleien var høyere enn hva loven tillot. Ergo hadde flere av de tidligere innleide fra det polske bemanningsbyrået Global Work nylig fått fast eller midlertidig ansettelse i Kaefer Energy. Men få av dem hadde organisert seg på den korte tida (og ledelsen bidro ikke). Da kalte bedriften dem like godt inn til møter for å velge «tillitsvalgte blant de uorganiserte» og pushet deretter innleieavtaler på dem.

Ettersom framgangsmåten var i strid med Hovedavtalen, og dessuten ikke framfostra reelle tillitsvalgte, ble LO og NHO raskt koblet inn i saken. Arbeidsgiverne svarte da med å geleide de uorganiserte inn i Safe, som mer enn villig tok imot flere hundre medlemmer under det som ikke var en reell klubb, men en ren ledelseskonstruksjon. Etter kun et par uker var ikke bare tillitsvalgte, men også vilkårsløse innleieavtaler, på plass med SAFEs underskrifter.

En uheldig symbiose

Ikke at innleieavtalene faktisk oppfylte lovens vilkår; men bedriftsledelsen fikk likevel bruke YS’ Hovedavtale til å pynte liket. Og ledelsen ville ha mer. Det fikk de – av Safe.

Utover innleie, forhandlet vi også om sammenpressede arbeidstidsordninger – både hvordan de skulle se ut og hvem de skulle gjelde for. Fram til da hadde ledelsen gjort gjeldende arbeidsplaner for alle – også ulovlig innleide – på tross av at LO kun godkjenner dem for egne medlemmer. Vi hadde trua med å si dem opp for å presse fram en bedre etterlevelse.

Tidspunktet var imidlertid til ‘fordel’ for Raymond Midtgård og arbeidsgiver; akkurat da Safe trådte inn og tilbød blankofullmakter til Kaefer-ledelsen, snudde sistnevnte 180 grader: Fra nå av satte ledelsen som krav at alle ansatte som skulle gå rotasjon, måtte være organisert. Gjerdestolpene var allerede satt opp for å lede flest mulig inn i Safe.

I ettertid har flere reagert på hvor svake og vilkårsløse også arbeidstidsavtalene til Safe er.

Summen av medgjørlighet er nå slik at det fremstår som en type symbiose man ikke kan drive med som seriøs fagforening. Kontingenten fra 300 medlemmer strømmer likevel ufortrødent inn til Safe (...)

Svekker vår forhandlingskraft

Medgjørligheten kommer dessuten til uttrykk gjennom SAFE-klubbens redsel mot å samarbeide med oss i lokale forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. På invitasjonen vår til å dra lasset sammen til alles fordel, er svaret at «vi ønsker ikke problemer med ledelsen». Eller ... stillhet.

Alt dette har forbundet Safe blitt fortalt om og advart mot fra dag én, og bedt om å ta tak i. Likevel kausjonerer de videre for avtaler på vår bedrift som er til stor ulempe også for deres egne medlemmer, og som har kommet i stand under sterkt taktisk press fra bedriftsledelsen.

Summen av dette svekker vår forhandlingskraft i oljeindustriens leverandørsjikt – ei utsatt gruppe som Safe tidvis har hevet fanen høyt for, men nå kun omfavner på skammelig vis. Safe bør gå grundig i seg selv. Rollen som dørmatte for Kaefer-ledelsen er høyst uverdig.