Russlands krig slutter ikke ved Ukrainas grenser. Vi må slutte på det.

Til og med Europas ledere er overbevist om at Russland alltid vil finne nye påskudd til å begrave enhver fredsprosess og fortsette å krige, skriver Igor Bondar. Bildet: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Foto: Heiko Junge, NTB

Hvordan det vil gå om Ukraina avstår territorier til Russland?

I dag tror mange at hovedproblemet mellom Ukraina og Russland er en diskusjon om territorier. Det er egentlig ikke tilfelle. Krigen i Ukraina er ikke en krig om territorier. Selv om Ukraina skulle gå med på frivillig å gi fra seg sine egne territorier, vil ikke det stanse krigen. Russland vil fortsette å krige uansett, men da vil det bli på europeisk territorium.

Det er for øvrig også offentlighetspersoner som fortsetter å håpe på «bytte av territorier». Utenriksministeren i Polen, Radosław Sikorski, som skrev på det sosiale mediet X om rettslige momenter, tror at det er nok å respektere Budapestmemorandumet, og så vil krigen ta slutt.

Andre, som den amerikanske presidenten Donald Trump, erklærer at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kan avslutte krigen med Russland «faktisk straks, om han vil». Da mener han at ukrainerne må gi Krym til Russlands president Vladimir Putin og avstå fra å gå inn i Nato.

Folk flest?

Men hva mener vanlige ukrainske borgere, de som regelmessig i tre og et halvt år i trekk er blitt beskutt av den russiske hæren?

Hvordan er det, er den jevne ukrainske borger villig til å overgi sine territorier til Russland? Da mener jeg den innbyggeren som ligger midt på statistikkene, som for eksempel bor i Øst-Ukraina, la oss si i Kharkiv.

Det er jo for det meste de politisk aktive borgerne av Ukraina, ungdom og valgte representanter som tar til orde mot å avstå territorier – og disse gruppene utgjør en liten del, og er i tillegg meget mobile.

I ett tilfelle går de ut og demonstrerer på Majdan-plassen (det er ungdommen), i et annet tilfelle (om Kyiv blir tatt, for eksempel) setter de seg i sine firehjulstrekkere og kjører ut av landet.

Men vi skal leve her!

Vi, hvem er det? Det er de som blir igjen – den jevne borger. Han har ikke vært noen andre steder og har ikke tenkt å dra, heller – hverken til Krym eller til Donbas. Han har ikke noen forestilling om hvor det er en gang. Han lever sitt eget aktive liv, for «livet går sin gang». Han pusser opp leiligheten og sylter agurker for vinteren.

Det er ikke rart at i det selvsamme Kharkiv blant «vanlige folk» er en ganske høy grad av håp om at krigen skal ta slutt før det er gått et år. Her hender det også at noen håper på en svevende «folkeavstemning», som skal føre til at krigen blir avsluttet eller stanset. Og selvsagt er man her skeptisk til å gå inn i EU og til Nato.

Beskyttet?

Det innbyggerne i de vestlige delene av Ukraina foretar seg, ligner forresten på innstillingen hos den jevne borger i Kharkiv. I vest arrangeres litteraturfestivaler, presentasjoner i klubber og gallerier, forfatteropplesninger og foredrag. Folk lever altså slik som før, sitt «fredelige, sivile» liv. De tror kanskje at Russland ikke vil ta dem, for i ytterste tilfelle vil de bli beskyttet av Polen, Romania og Ungarn, som de en gang i tiden, under imperiet Østerrike-Ungarn, tilhørte?

I alle tilfelle er det slik at når jeg i en polsk bar på fleip uttaler et slagord fra den tiden: «Polen skal igjen nå til Kyiv», smiler de fleste av bargjestene.

Denne innstillingen har altså «den jevne mann» også i Kharkiv her ved fronten, hvor russiske styrker skyter ikke av og til, som i de ukrainske byene i vest, men regelmessig. Her er det også festivaler, utstillinger og konserter, til og med avduking av nye monumenter i byen.

Likevel hender det at folk i ledelsen, som du ofte har pratet med i uoffisiell sammenheng (når du går tur med hunden eller tar en kaffe på en kafé), plutselig forsvinner i all stillhet en stund – i takt med okkupantenes fremrykking eller tilbaketrekning utenfor Kharkiv.

Alene

Slik var det allerede under annen verdenskrig, da sovjetmakten rømte fra byen (de underminerte broer, forgiftet vannledninger og etterlot seg spioner), mens den alminnelige borger ble alene igjen med tyskerne, som i 1941 vandret rolig inn i byen.

Siden, da krigen var slutt, befalte den sovjetiske marsjallen Georgij Zjukov at alle ukrainere som var blitt igjen hos tyskerne, skulle sendes til Sibir. Som om de hadde skylden for at deres egne ledere hadde latt dem i stikken!

Iblant er det ikke engang «midt på statistikken-borgere» som uttrykker «den jevne manns» holdning. Særlig når det gjelder forholdet til Europa, som skal hjelpe (og som hjelper) Ukraina.

Europeiske verdier

På facebooksiden til de kjente tvillingbrødrene, forfatterne Vitalij og Dmitro Kapranov (Dmitro døde dessverre i fjor vår) står det:

«Man har likt så godt å snakke til ukrainerne om «europeiske verdier». Om hvor fine de er og hvor viktig det er at vi deler dem og etterstreber dem av hele vårt hjerte. Men da krigen begynte, fikk ukrainerne se disse 'europeiske verdiene' med egne øyne. De betydde å uttrykke bekymring når naboen ble drept, finansiere drapsmannen ved å kjøpe hans ressurser, skaffe komponenter til drapsmannens våpen, øve utpressing av offeret for å hjelpe, viktigst av alt å tenke på sin egen lommebok og komfort og gi blaffen i menneskeliv, å legge ut røde løpere for forbryterne. Det er de virkelige verdiene, ikke all løgnen om «menneskerettigheter» og «likeverd»».

Det skal sies at nettopp de motsatte interessene hos «aktive» ukrainske patrioter og «passive» småborgere, som kan fremprovosere en intern krise og til og med borgerkrig, er et av Vladimir Putins mål.

Han trenger ikke de ukrainske territoriene. Det han behøver, er å fortsette krigen med alle mulige midler. Det var ikke uten grunn at Sovjetunionens leder Josef Stalin fikk skutt folk som spredte panikkrykter under annen verdenskrig.

Ikke vær naive

I dag er det slik at om Ukraina kapitulerer (det vil si underskriver en «fredsavtale» og avstår territorier), vil president Putin føre sine styrker inn i Kyiv og utnevne en ny «president». Han vil foreslå overfor Trump «å fjerne de grunnleggende årsakene til konflikten», samt se på Europa som en eksklusivt russisk interessesone. Er det noe Europa vil ha?

Det er heller ikke uten grunn at Frankrikes president Emmanuel Macron i et intervju med den franske nyhetskanalen TF1-LCI nevner Russland: «Et land som bruker 40 prosent av sitt budsjett på opprustning og har en mobilisert hær på mer enn 1,3 millioner mann, kan ikke over natten bli fredelig og demokratisk. La oss ikke være naive. Dette landet må søke nytt bytte for å overleve. Det er et rovdyr, et ekte troll ved vår port. Jeg påstår ikke at de akkurat vil angripe Frankrike i morgen, men trusselen henger over alle europeere».

Det er ikke fri fantasi når til og med Europas ledere er overbevist om at Russland alltid vil finne nye påskudd til å begrave enhver fredsprosess og fortsette å krige.

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.